Flyktningeruta og ”Jakten på den forsvunne løpeform”
Prosjekt «Fra potetsekk til gaselle»
– En personlig beretning av Trond Olav Berg –
”Flyktningeruta” er begrep de fleste Østmarkaentusiaster kjenner til, da den er markert via skilting og står inntegnet på kart. Mine treningskamerater og jeg har i blant luftet tanken om å gjennomføre denne historiske ruta på en lang langtur, uten at det er blitt realisert. Det var derfor med glede jeg i fjor leste om etableringen av ”Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta.”
På arrangørens hjemmeside kan man lese følgende: “Det et hardt terrengløp som går på blåmerka stier gjennom Østmarka. Løypa følger en rute som ble brukt under annen verdenskrig til å følge folk ut av landet. Ruta gikk opprinnelig til Sverige, over Øyeren, men løpet går kun mellom Enebakk/Øyeren i Akershus og Skullerud i Oslo.”
Jeg var rask til å melde meg på “Flykningeruta” i fjor, men etter en sommer uten løpetrening grunnet muskelstrekk fant jeg det mest fornuftig å trekke meg. Jeg ble først skadefri til Lørenskog Halvmaraton mot slutten av oktober, der jeg løp halvmaraton med full innsats under gode forhold på 1.29.59, en mildt sagt dramatisk tilbakegang fra mitt nivå noen få år tilbake. Jeg løp Oslo Halvmaraton på1.17.21 i 2010, og siden har det bare gått nedover, illustrert via tidene 1.17.58 (2011), 1.19.20 (2012) og 1.21.55 (2013) , alle fra Oslo Halv. (Persen er på 1.10.46 fra Drammen i år 2000.)
Årsaken til tilbakegangen som løper er egentlig nokså enkel. Fra 2010 endret jeg treningsopplegget totalt, etter å blitt lokket med i turrenn på ski av Carl Fredrik Hagen. Vi trente mye sammen på ski dette året, og jeg ble inspirert. Jeg kom inn i det flotte miljøet i Rustad IL, og ble hektet på langrenn. Dermed gikk jeg over til å gjennomføre to av mine fem ukentlige treningsøkter på rulleski, og mengden med løping ble redusert med 40%. Og de fire siste vintrene har jeg praktisk talt ikke løpt, men kun gått på ski.
I Birkebeineløpet i juni gikk det blytungt, og avslutningen var et mareritt. Det er ikke gøy å føle seg som en potetsekk hver gang man ifører seg joggesko. Jeg følte tiden var moden for å iverksatte prosjektet ”Jakten på den forvunne løpeformen”, eller ”Fra potetsekk til gaselle”.
For å løpe fort er det ikke nok med god kondisjon. Løpsmuskulaturen må henge med, og god løpsøkonomi er ferskvare. Det kan oppsummeres så enkelt som at ”skal man blir god å løpe, lønner det seg å løpe mye. ” Jeg innrømmer at man ikke trenger å være rakettforsker for å komme fram til en slik konklusjon, og at det er sikkert andre som har vært inne på de samme tankene før meg. Det er om å gjøre å lure inn flest mulig kilometer i beina uten å bli skadet eller overtrent. Jeg forsøker nå å oppnå dette ved å lure inn korte joggeturer i hverdagen som alternativ til andre transportmidler, gjerne på vei hjem fra jobb, ved å hoppe av T-banen noen stasjoner før Bøler. Jeg kaller det ”snikjogging”.
Etter en sommer med mer løping enn på flere år følte jeg meg klar for Flyktningeruta 2015. Som fottøy valgte jeg et par nye Adidas Boston rett fra esken. Dette er en lettvekts løpesko for asfalt og grus som har bra gripeevne på stein og god demping. Jeg kjenner modellen så godt at jeg visste jeg ikke ville få gnagsår. De knall orange skoene i ”mint” tilstand lyste opp før start. Og helt nye sko med fersk og fin gummi har en egen spenst som nedløpte sko mangler.
Jeg synes lette ryggsekker er langt mer komfortable å løpe med enn stive og klumpete drikkebelter beregnet for langrenn. Jeg fylte opp en drikkesekk av type Asics med 2 liter sportsdrikk, samt rosiner og energibarer.
I strålende sommevær slo jeg følge med Trond Inge Carlsen til Skullerudstua, der det var startnummerutdeling, og to elegante svarte busser stod og ventet. Jeg benyttet sykkel, mens Trond Inge så ingen grunn til å spare krefter, og løp de par kilometrene fra Bøler og ned.
Bussen tok av fra riksvei 120, fulgte en grusvei og parkerte ved en idyllisk beliggende gård med frukttrær i hagen og utsikt til Øyeren. Startstreken var helt nede ved Øyerens bredd, i et særdeles flott friluftsområde, som var badet i sol.
Etter å ha prøveløpt løypa fra Tonevann og inn sammen med Atle Smenes for to uker siden, hadde jeg stor respekt for hva som lå foran meg. Jeg åpnet kontrollert, og tenkte meg med selv at ”alt før Bjønnebete er transport”. Det var deilig å løpe i behagelig fart i følge med små grupper i det strålende solskinnet gjennom vakre jordbruksområder. Løypa var her godt merket, noe det absolutt var behov for, uten merking i disse områdene ville vi vært sjanseløse.
Da jeg kom inn på den blåmerkede stien etter en mils løping i kulturlandskap gikk det lett, og det var en fryd å bevege seg inn i Østmarkas naturreservat. Jeg begynte å ta igjen folk, og hadde en god følelse. Drikkesekken fungerte utmerket, jeg tok en sup sportsdrikk når det passet meg, En stund fryktet jeg at posen var lekk, men det som rant ned fra bunnen av sekken viste seg heldigvis å bare være svette.
I bra driv nærmet jeg meg Myrsetra 14 km uti løpet. Til min overraskelse ble jeg der tatt igjen av en løper, og det var ingen ringere enn Trond Inge, lett på tå. Jeg var overrasket over at han passerte meg så offensivt så tidlig, og jeg antydet forsiktig idet han passerte at det fremdeles var langt igjen til mål. Tempoet hans kjentes akkurat passe, jeg la meg i ryggen hans, og den behagelige reisen fortsatte. Vi kom til Børtervann, der stien går gjennom et parti preget av klipper og steinrøys, og der syntes jeg Trond Inge begynte å miste litt av piffen. Ikke lenge etter gikk tempoet hans kraftig ned, og jeg skjønte at jeg nå befant meg ”ringside” til en sprekk, og da var det bare å komme seg forbi. Trond Inge hadde møtt veggen, til tross for at han i år hadde med mat og drikke, i motsetning til i fjor, da han også sprakk.
Vangen ble passert etter 22 km, og jeg hadde løpt i 2 timer og 18 minutter. Jeg var gledelig nok verken sulten, tørst eller sliten, men jeg tok en halv bolle, en halv banan og noen krus saft ”for syns skyld” og for å fylle opp lagrene for resten av turen. Drømmen om en behagelig opplevelse helt til mål levde fortsatt. Det var hyggelig å slå av en prat med min gode treningskamerat Bendik Drevvatne, som gjorde en innsats som løpsfunksjonær.
Fra Vangen er jeg lommekjent, og slapp å bekymre meg for å løpe feil. Det gikk fremdeles greit, men i nærheten av Løkenseter snublet jeg i noen klopper over en myr og skrubbet opp lår og skulder og fylte opp en sko med gjørme fra myra, men tapte ikke nevneverdig på det.
Da jeg passerte Bjønnebete etter 27 km var jeg det bare å stålsette seg for den siste timen – nå kunne løpet begynne. Men etter tre timers aktivitet i varmt vær var beina begynt å kjennes adskillig tyngre. Det gikk ikke så lett og ubesværet som jeg hadde håpet. Jeg begynte å få krampetendenser i leggmuskulaturen, noe som gikk utover føttenes finmotorikk, og jeg måtte virkelig holde tungen rett i munnen for å unngå flere ubehagelige møter med underlaget som følge av tåsnubling.
Strekningen fra Smørhølet og til mål ble tung. Beina var som bly fra Rundvann og ned, og jeg kunne konstatere at min drøm om ”gode bein” mot slutten av løpet ikke hadde gått i oppfyllelse Dermed ble målet å komme helskinnet frem, noe jeg klarte. Det var beinmusklaturen som sa stopp, ikke kondisjonen.
Jeg hadde krampetendenser inn mot målstreken, og det var godt å sette seg rett ned i gresset etter å ha løpt med sekk i 3 timer og 58 minutter. Ved mål ventet treningskompis Atle Smenes, som hadde løpt på den sterke tiden 3.27 og blitt nr. 4 totalt. Det var godt å kjøle leggene ned i Skraperudbekken etterpå.
Etter målgang ble det servert suppe på Skullerudstua, et kjærkomment og hyggelig tiltak. I det hele tatt var det et strålende flott og trivelig arrangement i en fantastisk flott og spennende og ikke minst krevende løype.
Sykkelen var kjekk å ha på hjemturen, og dagen etter var det godt å ta det helt med ro. Det varierte underlaget må være sunt å løpe på, for allerede mandagen etter løpet var beina fine, og jeg kunne delta på treningen for Rustads turrenngruppe.
Jeg har allerede bestemt meg for å delta neste år, og håper at løpet er kommet for å bli, noe mye tyder på at det er.
Foto: Arrangøren.
Resultater menn
Sportsmanden.no
