Magiske Edinburgh Marathon

Edinburgh Marathon – 2 magiske sekunder, James Bond og et møte med en Wonderwall!

 Av: Christian Odgaard 

INTRO:

Hånden min skjelver – det er nesten så jeg mister mobilen rett i parketten. Det har ligget i kortene lenge, men det er allikevel noe med det å få det endelige budskapet servert rett i trynet: drømmeduellen mot Vidar Nilsen er avlyst! Vidar, ofte bare omtalt som “Klokka fra Oppegård” pga. hans jevne løping eller “The Smiling Assassin” grunnet hans vennlige fremtoning, men ditto drepende og overraskende rykk i konkurransesituasjoner, er skadet. Jeg løper mitt maraton nr. 30 totalt i “karrieren” i Edinburgh, men har altså fortsatt til gode å møte mannen som nærmest spiser aldersbestemte NM-gull til frokost, i en skikkelig duell mann mot mann. Dette skulle jo liksom bli vårens “The Rumble In Jungle” eller kanskje heller “Thrilla In Manilla”, men med Muhammad Ali tråkkende hjemme på det sentrale Østlandsområdet, må Joe Frazier reise til Skottland helt mutters alene! Det er meg mot klokka nå!

PRE-RACE:

Det har gått 62 dager siden den fine 2:51-opplevelsen i Maratona di Roma.  Det har blitt 20 løpeturer siden den gang og totalt 378 loggførte kilometer. I tillegg har jeg fått kjørt 11 økter på elipsemaskin. Jeg har i den siste del av oppkjøringen også fått noen behandlinger for en stram og meget besværlig hamstring, men jeg bestemmer meg i bilen oppover til Gardermoen på fredagen at nå må jeg bare tenke positivt. Denne tanken blir videre forsterket når jeg før avreise helt tilfeldigvis kjøper mentaltrener-guruen Erik Bertrand Larssen sin bestselgende bok “Bli best med mentral trening“. Personlig syns jeg sånne mentaltrenings-bøker/kurs kan være litt klamme, men dette er overraskende bra saker med eksempler jeg kan relatere til! Før jeg ankommer basecamp for helgen, koselige George Hotel helt i hjertet av Edinburgh, har jeg allerede rukket å lese over halve boken! Spesielt er det en ting Larssen terper på – man kan yte så mye mer i en konkurransesituasjon enn hva kropp og hodet i utgangspunktet forteller en! Dette skal vise seg å bli nyttig lærdom ca. 36 timer senere…..!

Lørdagen har jeg helt fri da arrangøren har vært så elskverdig å sende ut startnr. (med innbakt chip) til alle i posten noen uker i forveien. Det er bare så utrolig digg å slippe det vanlige expo-styret før et løp! Jeg benytter nå heller dagen til å kose meg med en nostalgisk spasertur rundt i bykjernen. Edinburgh er jo en by jeg kjenner mer enn godt. Her bodde jeg nemlig i perioden 1995-1999 mens jeg studerte for å bli siviløkonom på Heriot-Watt University som ligger rett utenfor byen. I 2014 er derimot lærebøker, McEwans Lager og Camel Light i festlig lag byttet ut mot Mizuno Wave Precison 13, Powerade og en klase med påskegule Chiquita bananer! Kontrastfylt, men “hey – it’s evolution, baby!”

Jeg tar også en pust i bakken på caféen “The Elephant House” der den da fattige alenemoren J.K. Rowling skrev den første Harry Potter novellen (som ble utgitt tilbake i juni 1997). Det heter seg at den gamle bydelen i Edinburgh forståelig nok var en voldsom inspirasjonskilde under utviklingen av hele Harry Potter universet (selve Hogwarts hevder mange er basert på Edinburgh Castle). I dag har bokserien solgt over 400 millioner bøker og formuen til J.K. Rowling anslås til over 6 milliarder kroner. Her snakker vi virkelig om en magisk eventyrhistorie!

Ettermiddagen brukes også til å handle inn litt gaver til min kjære og støttende familie som prisverdig nok aksepterer denne maraton-galskapen min! Kvelden rundes av med litt pasta og selveste Champions League-finalen mellom Real Madrid og Athletico Madrid på storskjerm på en av mine favoritt barer, ølhallen The Standing Order! Jeg går i frustrasjon når Real reduserer langt inne i overtid – det er viktgere nå å prioritere uthvilthet versus å se Athletico trolig bli ydmyket i extra-time. Jeg legger meg med Portishead “It’s a Fire”, kanskje verdens fineste sang, på øret. Finnes det egentlig noe vakrere enn når Beth Gibbons synger:

“Cos this life is a farce
I can’t breathe through this mask
Like a fool
So breathe on, little sister, breathe on
Ohh so breathe on, little sister, like a fool”

Zzzzzzzzzzzzz….!

RACE-DAY:

Jeg følger mine standard pre-race ritualer (deriblant innsmøring av diverse lubrikater for å unngå friksjonssoner!) før jeg i lett regnvær og vind tusler den korte turen ned mot starten i London Road ved Leith Walk. Jeg er ute i god tid i forhold til starten 09:50. For å psyke meg opp maksimalt har jeg The Prodigy’s heller sinnsyke låt “Firestarter” høyt på repeat øret. Jeg synger med mens jeg kjenner energien pumpe gjennom fuglebryst og fyrstikkbein så det skrangler i beinbygningen – det eneste som mangler der og da er Prodigy-vokalist Keith Flint sine spastiske kroppsbevegelser:

“I’m the trouble starter, punking instigator.
I’m the fear addicted, danger illustrated.
I’m a firestarter, twisted firestarter,”

I’m the bitch you hated, filth infatuated
Wait, wait
I’m the pain you tasted, fell intoxicated
Intoxicated

I’m a firestarter, fucking firestarter”

Fullstendig “bull” og gira legger jeg Ipod’en i innsjekkingsbaggen og tar en siste slurk av Powerade-flasken min før jeg entrer startslusen. Jeg er offensiv og klar for å gi bånn gass nå!!

Første km går som en lek – jeg  flakser avgårde på forfot! Vi løper bortover mot Holyrood Park der det britiske kongehusets residens i Skottland, Holyrood Palace, ligger. Jeg registrerer at mange går hardt ut, men erfaringsmessig vet jeg at majoriteten feildisponerer “big time” så her gjelder det som alltid bare å ha en solid porsjon is i magen. Etter ca. 1 Mile (1,6 km) løper vi langs roten av fjelltoppen Arthur Seat som er Edinburgh’s høyeste punkt (opprinnelig en vulkan!). Nå har vi skiftet løpsretning til den vi skal løpe i frem til ca 29 km. Jeg kjenner nå godt hvor sterk motvinden er. Pokker heller – skal jeg ha denne dritten i fleisen majoriteten av maratonet? Jeg velger å tenke positivt – dette er jo likt for alle – og sørger dessuten for å opprettholde eksisterende fart på 3:46 per km (sub 2:40-tempo). Snart går det i høy hastighet nedover mot sjøen.

Ved Mile 5 har vi forlengst forlatt byen og ankommer hellet badebyen Portobello. Det er flott å løpe der nede ved stranden til tross at vi jo er ekstra eksponert for vinden nå. Portobello er forøvrig også stedet der en av Edinburgh’s store sønner, en viss Sir Sean Connery, som ung gutt jobbet som badevakt.

10 km passeres på 37:41 – jeg føler meg fin og begynner å få troen på noe stort selv om det jo er laaaangt igjen! Halvmaratonet passeres noe senere på 1:20:13 – jeg taper nå litt i forhold til sub 2:40-skjemaet. Det går fortsatt fint, men jeg merker at det har kostet å holde såpass høy fart i motvinden. Jeg skrinlegger nå drømmen om sub 2:40 for denne gang og sikter meg heller inn mot ca. 3:55 per km på de resterende 21,2 km. Det vil gi meg en sluttid på 2:42.

Ved Mile 15 løper vi gjennom den lille koselige landsbyen Longniddry med sine ca 2600 innbyggere. Den ligger idyllisk til helt ute ved sjøen. En annen 007, Hollywood-yndlingen Pierce Brosnan, bodde fascinerende nok akkurat her som ung gutt. Jeg nynner litt på Madonnas “Die Another Day” mens jeg haster videre!

Ved ca Mile 18 vender vi snuten hjemover igjen mot målgangen som venter oss i Musselburgh. Vi løper en kort detour gjennom et skogsområdet før vi er ute ved kysten igjen. Det er godt endelig å ha vinden i ryggen, men jeg merker dessverre nå at jeg er for sliten til å klare og utnytte den fordelen noe særlig. Dessuten har solen tittet frem for alvor – jeg ender opp hummerfarget over skulderbladene senere på kvelden… Løpende på vei “hjemover” skjønner jeg uansett hvor godt jeg ligger an! Kontinuerlig passerer endeløse hordere av løpere meg – de på vei ut mot vending, jeg på vei nærmest alene tilbake mot mål i Musselburgh!

Når jeg passerer 32 km begynner jeg å merke at det er alvorlig “trøbbel i tårnet”. Beina er i ferd med å stivne skikkelig og varmen skaper en ekstra utmattende effekt. Jeg føler også en gryende tomhet for næring. Sluttidsmålet har nå gått fra 2:42 til sub 2:45 som er helt kritisk for å kvalifisere meg til New York Marathon i 2015! Det er nulltoleranse for å justere mer på det målet nå! Samtidig hyler kroppen og hodet bare mer og mer etter å dra i nødbremsen! Og nå røyner det fort på – etter 34 km har jeg bare lyst til å kaste meg gråtende ned i nærmeste grøftekant ropende på mor! Dette er selvsagt helt patetiske tanker av en 38 år gammel mann, men så fælt har jeg det faktisk. Jeg tror egentlig aldri jeg har følt meg verre i i et løp, og de resterende 8 km fremstår nå mer og mer i mitt hodet som å bestige K2 friklatrende i stiv kuling uten hverken surstoff eller øvrig assistanse! M.a.o. mission impossible.

Nå går tankene tilbake til Erik Bertrand Larssen sin bok “Bli best med mental trening”(J.M Stenersens Forlag, 2013). I den skriver han blant annet om da han selv i slutten av helvetesuka på befalsskolen fullstendig møtte veggen og var i ferd med å resignere. Han skriver: “Det var i slike situasjoner jeg skulle sette livet og situasjonen i perspektiv! Dette tar jo slutt en dag. Alt har en ende. Jeg kan ikke gå rundt og angre om noen timer, dager, uker – ja, kanskje år – på at jeg ga meg nå! Dette er ikke smerte i forhold til hva menneskekroppen kan klare. Det var nå jeg skulle tenke på målet. Drømmen om å bli tatt opp på en av de mest prestisjefylte befalsskolene. Det var nå jeg skulle se for meg og føle på hvordan det vil være å stå på oppstillingsplassen med de andre som er tatt opp som elever. Stoltheten.” Jeg opplever dette så inspirerende og riktig sagt av Bertrand Larssen at jeg knapt finner ord! Det er jo akkurat dette mindset’et jeg trenger så sårt nå!

Jeg biter tenna sammen så det gnisser i emalje mens jeg kontinuerlig  peker meg ut mål litt fremme i horisonten: bare holde farten frem til den lyktestolpen der, gasse på nå til den BP-stasjonen før svingen osv. Jeg lar være å kikke for mye på klokken, men kontstanterer fra tid til annen at jeg tross alt beveger meg mot mållinjen: 36 km, 36,6 km, 37,1 km osv. passeres…. Jeg visualiserer meg selv løpende på 5th. Avenue på Manhattan i mitt favorittmaraton! Jeg skal ikke ha ofret så mye frem til nå for bare å tryne helt på oppløpssiden! Hell Yeah – jeg SKAL til New York i 2015 – “This doesn’t slip!” for å sitere mitt store forbildet uansett idrett, Liverpool-kaptein Steven Gerrard! Jeg mister 3-4 plasser på de siste 8 km, men klarer altså allikevel å holde stand ganske bra plasseringsmessig.

Når jeg ankommer Musselburgh passerer Garmin-klokken 41 km. Jeg innser at jeg virkelig spiller hovedrollen i denne grøsseren nå – dette kommer til å bli skremmende  tight – etter å ha løpt over 4 mil står og faller alt nå absurd nok på noen ytterst få sekunder! Folk responderer på Norges-singleten min, men jeg enser det knapt. Det er så vondt og grusomt! Plutselig rundt en sving ligger mållinjen ca 200 meter foran meg. Folk jubler – jeg er mutters alene i manesjen! Jeg legger inn en sabla langspurt. I det mållinjen passeres tror jeg det har gått. Jeg har lyst til “å ta en Bjørn Dæhlie” og bare legge meg ned siklende. Jeg besinner meg allikevel – jeg orker ikke lage så mye show og spetakkel og støtter meg heller diskret mot en pall med vannflasker. En av arrangørene tusler bort til meg og spør om jeg er ok. Jeg svarer bare “ja – kan du gi meg tid og plassering?” Han kommer tilbake: “Hey Son, your time was 2:44:58 and you were number 29 crossing the finish line.” For en overveldende beskjed å få – nå skyller “godfølelsen”, som Bertrand Larssen så ofte referer til, virkelig innover meg! Enda bedre blir det når jeg litt senere på dagen får høre at det var nesten 9 000 finishers i maratonet. Nr. 29 totalt i konkurranse med så mange andre løpere er for meg veldig innafor 🙂

POST-RACE:

Etter å ha skiftet, drukket litt øl og skravlet mye med hyggelige medløpere tar jeg en av de offiselle bussene tilbake til sentrum av Edinburgh. Etter en times pit stop på hotellet tusler jeg rett bort på “All Bar One” (også den på George Street).

Jeg har knapt rukket å forevige ølen og medaljen sammen med mobilkameraet før et svært hyggelig engelsk ektepar fra  Southampton inviterer meg over til deres bord! Lisa Lambeth har også løpt maratonet og hun har med seg sin ektemann som support. Jeg bestiller burger og iskrem og vi koser oss lenge med masse løpsprat. Jeg har nå notert meg i margen at  Brighton marathon visstnok er outstanding!

Etter en stund må jeg bryte opp – jeg har lenge planlagt en nostalgisk rundtur i byen til steder som har emosjonell verdi for meg. Som 20 år gammel ville jeg kalt rundturen en pub crawl – nå har jeg derimot blitt så gammel at jeg beskriver den mer som en byvandring!!

Dagen etter brukes primært til en busstur ut til mitt gamle universitet, Heriot-Watt. Det blir en melankolsk reise tilbake i tid. Når jeg tusler rundt i korridorene kommer tankene: Hvor har Buskerud- klikken, Grimstad-expressen og Kalfaret-mafia’en blitt av? Hvor er Peter med sneipen hengende løst på underleppa mens han prater om neste fotballtur til Liverpool? Hvor har det blitt av den fyrrige rødtoppen Maggie fra Nord England? Bor hun nå som en slags Stifler’s Mom i Greater Manchester med fire små toast-spisende gnagere hengende fast i skjørtekanten? Hvor er Rudolf og Rob med protein-shaken i hånden på vei opp til til gymmen for å bygge V-formet overkropp? Hva pokker har skjedd her? Hvor ble de siste 15 årene av? Jeg føler der og da et akutt behov for å kjøle meg ned med en iskald Irn-Bru (ofte omtalt som Skottlands andre nasjonaldrikk – kun slått av skotsk whiskey!). Brusautomaten utenfor Lecture Theatre 4 står der heldigvis fortsatt som rene klippen i havet og symboliserer i hvert fall en viss form for kontinuitet!

OPPSUMMERING:

På flyet hjem til Oslo mandag kveld er det tid for en oppsummering. Hva var det som er bra med løpet:

–          Edinburgh i seg selv er en helt fantastisk destinasjon – spesielt i sommerhalvåret! Det finnes faktisk knapt noen mer vakker og sjarmerende by (Edinburgh blir ofte omtalt som Nord-Europas Athen). Byen er dessuten full av koselige puber og barer.

–          Løpet går på en søndag, men det er alltid lagt til den siste helgen i mai som jo er “bank holiday”i Storbritannia. Derfor er det allikevel masse liv på kvelden samme dag som løpet da mange jo har fri på mandagen!

–          Utsendelse av start-nr. med posten i forkant løpet – utrolig digg å slippe det vanlige expo-stresset!

–          Løypen har en svært rask profil!

–          Støtten fra de lokale langs løypen er god!

–          Det er tider vakkert langs sjøen – jeg koste meg virkelig langs flere strekk av maratonet.

–          Fin størrelse på maraton-feltet – ca. 9000 løpere.

Hva kan bli bedre/er ikke optimalt:

–          Man løper ingen deler av den vakre og verdenskjente bykjernen i Edinburgh – det er det verdt å være klar over på forhånd for å unngå eventuelle skuffelser.

–          Organiseringen er ikke så tight og sømløs som f.eks i New York eller Berlin. Man må gå et stykke til bussene etter målgang, de gikk visstnok tom for enkelte størrelser på t-shirts osv. Personlig hadde jeg dog ingen større problemer med organiseringen.

–          Løypen er svært rask, men man løper svært eksponert for vind. Og ja – det blåser generelt mye på de kanter!!

–          Alle resultatene ble først helt bevisst ikke offentliggjort av personvern-hensyn (man fikk bare tilgang til sett eget resultat). Dette har arrangøren nå, etter kraftig press, endret på så dette skal ikke være noe problem for fremtidige utgaver (alle resultater for 2014 er nå tilgjengelige).

Adjø for denne gang vakre Edinburgh – jeg håper å være tilbake igjen snart! “After all – You’re my Wonderwall”!!

 

Alle bilder: arrangørens hjemmeside/privat/www.marathon-photos.com

 

sportsmanden.no