Tropevarme i Unionsmarathon
Ivar Refsland og Tonje Brande vant jubileumsløpet
Unionsmarathon ble arrangert for 10.året fra Rømskog, med en løype som strekker seg inn i Sverige. Årets løp ble en svært varm og således meget kraftkrevende affære. Vant gjorde Ivar Refsland, Heskestad IL (3.15.47) og Tonje Brande fra Ålesund Friidrett (3.51.03).
Trond Inge Carlsen har sendt oss denne rapporten og Bjørn Hytjanstorp har sendt oss bildene fra et svært så sommerlig Unionsmarathon.
Varme vinnere (og 33 andre bilder under reportasjen):
Unionsmaraton 2014 – Av Trond Inge Carlsen –
I serien kortreiste maraton, gikk turen denne lørdagen til Rømskog på svenskegrensen, 1,5 times kjøring hjemmefra. Der har de arrangert Unionsmaraton siden 2005, til minne om unionsoppløsningen. Løpet går innom Sverige i naturskjønne skogkledte omgivelser, krydret med vann, elver, svenske og norske stuer, og ikke minst mange bakker. Det er faktisk et av de tyngste maraton jeg noengang har løpt.
Det kan jo skyldes at jeg løp Nordmarka Skogsmaraton for bare 2 uker siden, at jeg siden har vært syk i 10 dager, og at jeg kun har løpt 37 km i ukesnitt siden 17.mai. Og kanskje skyldes det varmen, 26 grader i skyggen og gudene må vite hvor mange grader oppi topplokket i solsteken. For det var ikke mange skyggepartier og bakkene var mange, bratte og lange. Selv om det var start og mål samme sted, føltes det som det kun var motbakker.
Men det var likevel en flott naturopplevelse og veldig bra service underveis. Og målområdet er jo bare en perle med service i høysetet. Jeg ankom rett før påmeldingen gikk ut, men de fortsatte å ta imot påmeldinger inntil 1/2 time før start.
Før start fikk jeg en prat med et ektepar fra Sandnes som løp her i 2005 og som hadde tatt turen tilbake bare for å løpe en gang til. I tillegg ble det en prat med konkurrenten min Tor Treffen, som er minst like konkurransegal som meg. Men i dag fikk han ingen konkurranse av meg.
De tre beste blant herrer og damer får pengepremier, og det er jo en litt artig gulrot. Men de tre beste herrene stakk tidlig og selv om jeg hadde øyekontakt i 2 mil, var jeg til slutt sjanseløs på pallen. Jeg hadde isteden selskap av damevinneren Tonje fra Ålesund de to første milene. Da lårene mine ble tyngre enn bly og jeg begynte å sakke av på farten, sakket hun enda mer av, så de siste 22 km løp jeg helt alene gjennom skogen. Løypa var heldigvis perfekt merket. Eneste lille minus var bilene som av og til kjørte forbi på den tørre grusen så støvskyene stod. Da brukte jeg svampen som jeg fikk hver femte kilometer som filter ved å putte den i munnen, slik at jeg ikke fikk tørt støv ned i hals og lunger.
Farten ble som sagt saktere og saktere, jeg følte til tider at jeg nesten ikke kom fremover, men det kom heller ingen bakfra, så det var nok tungt for de fleste, bortsett fra de 3 pengevinnende pallgutta. Jeg registrerte at jeg passerte 30 km på svakere tid enn jeg pleier i min faste 30 km progressive treningstur som jeg kjørte annenhver uke i fjor. Målsetningen ble hele tiden skjøvet fra 3:20 til 3:30 til sub 4, som er et absolutt målkrav fra min side. Beina begynte å leve sitt eget liv med kramper på festmenyen. Og magen sa fra lenge før mål at nok var nok.
2 km før mål står superveteranen Svein Sølvberg og tar bilder og sier han har ventet på meg. Jeg må bare beklage at det tok så lang tid, og beklage enda mer at jeg dro rett hjem etter at jeg hadde blitt nedkjølt av ei snill dame fra arrangøren med flere bøtter med kaldt vann og dyttet i meg enorme mengder med vann og cola. Jeg måtte skynde meg hjem før jeg kollapset helt, dessuten var jeg en halvtime etter skjema til kyllinggryta hjemme, som kona utrolig nok hadde laget. Selv om jeg ikke hadde lyst på noenting, gled faktisk akkurat den middagen ned på høykant.
Forrige maraton for 2 uker siden var en skikkelig opptur hvor jeg bare kunne pøse på med krefter mot slutten (bortsett fra de 5 km med småjogging pga leggkramper). Mens altså Unionsmarathon ble en skikkelig nedtur hvor kreftene tok helt slutt halvveis, til tross for lik åpning på begge maratonløpene. Men det er det som er så fascinerende med maraton, du vet aldri hva du får igjen på slutten. Men du verden så vondt det gjør de gangene det er vondt. Da synes jeg skikkelig synd på meg selv. Det er imidlertid ingen grunn for andre til å synes synd på meg, for jeg er jo egentlig heldig som kan gjøre det jeg aller helst vil, nemlig å løpe maraton!
Flere bilder fra det 10. Unionsmarathon:
Alle bilder: Bjørn Hytjanstorp
sportsmanden.no
Takk for hyggelig følge, så langt jeg klarte! Det var varmt og føltes ekstra langt på lørdag, kjenner meg godt igjen i det du skriver.
Men et bra og trivelig arrangement, norsk/svensk samarbeid på sitt beste 🙂
Sommerhilsen fra Tonje
Takk i like måte Tonje. Hadde vi turt å løpe i 5min fart fra start av hadde vi garantert fått en bedre opplevelse siste halvdel. Men det er alltid lett å si når man har fasiten i ettertid.