Athens Classic Marathon 2014: Kimetto, Persbrandt og en voksendåp ved reisens slutt.
Av: Christian Odgaard
Boston 18 april 2011:
Innerst i en mørk krok av kjelleren på Cheers, alle turistfellers mor, sitter jeg sammen med langdistanse-fenomenet fra Grua, selveste Mr. Sten Solfjeld. Som en slags Norm og Cliff nyter vi det lokale Boston-brygget Sam Adams Limited Edition Summer Ale mens hamburgere og glinsende, gjennomfriterte løkringer glir ned på høykant. Stemningen er elektrisk – vi har begge nettopp gjennomført den ultimate amerikanske klassikeren, Boston Marathon, som førstereisgutter! Personlig er det en stor seier endelig å ha fullført World Marathon Majors prosjektet mitt (den gang New York, Chicago, Berlin, London og nettopp Boston Marathon). Jeg nevner for Sten at jeg nå virkelig har oppnådd fullt verdensherredømme på maraton-fronten. Med ett endrer Sten ansiktsuttrykk – øynene hans blir smale og han ser på meg med et hardt, aggressivt blikk. Det er skremmende – jeg har aldri sett han sånn før. Så åpner han munnen: “Du er ikke verdt en dritt som løper før du har løpt Athen – for meg er du fortsatt bare en simpel gate- og veiløper Chris. Først den dagen du løper fra Marathon til Athen vil jeg respektere deg som maratonløper.” Jeg kjenner igjen ordbruken – dette er klassisk retorikk fra gamlegutta i løpsmiljøet. Men snakk om utidig timing – hvor pokker ble den gode stemningen av? Jeg får ikke mye tid til å reflektere over det før det strenge ansiktet til Sten sprekker opp til et eneste stort glis! Han er til å kjenne igjen nå, men en tanke er sådd i topplokket mitt….
Sten er utmattet og kubber tidlig på hotelrommet den kvelden. Jeg velger selv å runde av aftenen på sjarmerende Whiskeys på Boylston Street. Med jordnøtter på bordet og mitt favorittøl i labben, Honker’s Ale fra Chicago-bryggeriet Goose Island, er det bare kroppen som fortsatt er i Massachusetts. Selv om Boston ofte bare omtales som “The Athens of America” (grunnet sin kulturelle og intellektuelle innflytelese), er tankene mine er allerede på oppløpet på marmorbelagte Panathinaikos-stadion i det orginale Athen. Jeg må reise dit for å døpes – jeg må bli en maratoner jeg også!
Athen (nåtid):
Det skal ta hele 3,5 år før både kropp og hode endelig er på plass i den greske hovedstad. Dilemmaet med Athen Marathon er nemlig at løpet kræsjer med mitt årlige høydepunkt, New York City Marathon (NYCM). Derfor var det på mange måter en såkalt “blessing in disguise” da kvalik-kravet til NYCM røk med noen få knepne sekunder på islandsk jord tilbake i 2013. Drøye ett år senere er nemlig nå alt endelig rigget for en voksendåp på historisk grunn i Hellas!
En Gala med fiffen:
Etter en dag på reisefot ankommer jeg demokratiets fødeby i skumringen fredag ettermiddag. Jeg hiver meg i en taxi som tar meg rett til AIMS (“The Association of International Marathons and Distance Races”) Best Marathon Runner Awards Gala 2014. Utenfor lokalet møter jeg min gode venn og reisefølge for helgen, Svein Hansen. Han har, som undertegnede, trukket i finstasen. Vi kjører dog ikke “pingvin,” men dette er høytidelige greier! Før vi trekker inn i selve auditoriumet ser jeg blant annet Mary Wittenberg, Race Director for New York Marathon, tusle forbi. Fiffen er på plass! Frankfurt Marathon vinner prisen som årets grønneste arrangement, Tokyo Marathon kåres til det mest sosiale løpet (fokus på charity) osv. Kveldens høydepunkt er allikevel selvsagt kåringen av årets kvinnelige og mannlige maratonløper. På herresiden er vinneren naturlig nok Dennis Kemitto – mannen som i fjor vant Chicago marathon på ny løyperekord (02:03:45) og som bare for noen uker siden vant Berlin marathon på ny verdensrekord – utrolige 02:02:57!! På kvinnesiden er det Florence Kiplagat som stikker av med heder og ære. Florence satte blant annet i Barcelona tidligere i år ny verdensrekord for kvinner på halvmaraton med tiden 01:05:12.
Pre-Race:
Lørdag morgen er det bare å slenge seg inn i en taxi og kjøre til expo’en som avholdes ved kysten på det gamle Taekwondo-anlegget fra Athen-OL i 04.
Som vanlig har jeg lest meg opp på løpet på www.marathonguide.com på forhånd. Der kommenterer samtlige løpere de fryktede motbakkene: “I knew this course was going to be a bitch and I was mentally prepared for it!”, “The hills are never ending and when you get to the downhills you’re half dead.”, “I had heard that this is the hardest major marathon in the world, and I believe it.”, ”….the hills almost stopped me…” og “Yes the hills are a killer.” Og sånn bare for å få det hele bekreftet i den siste kommentaren jeg leser: “I read some of the comments about how horrible the hills were and after completing the race, I agree.” Ikke akkurat mange beroligelser å hente der i gården gitt!!
Marathon Day:
Vekkerklokken ringer ubennhørlig kl 04 på løpsdagen. På rom 523 på Divani Caravel hotel hersker det nå en nervøs og noe preget stemning. Formen er ok, men jeg tviler på om hamstringene kommer til å takle 42,2 km med harde slag mot asfalten. Samtidig er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg skal gjennomføre denne dåpen – om det så blir krabbende med blødende knær over målstreken som sistemann. Før min spartanske “brødskive med syltetøy”- frokost, skrur jeg på Spotify og inviterer favorittbandet Pearl Jam inn i “stua.” Vokalist Eddie Vedder’s kraftfulle og mørke stemme fyller meg med styrke når han drar i gang følelsesladete “Indifference” fra Vs.:
“I will hold the candle till it burns up my arm
I’ll keep takin’ punches until their will grows tired
I will stare the sun down until my eyes go blind
hey I won’t change direction, and I won’t change my mind”
Fra hotellvinduet ser jeg rett bort på et opplyst Akropolis som ligger der så majestetisk og ruvende over en nesten mørkelagt gresk hovedstad. Jeg SKAL døpes nå foran byens over 3 millioner innbyggere!
På bussreisen ut til start (i maraton-traséen) blir vi allikevel stadig mer og mer bekymret. Svein, som sitter nærmest vinduet, gjør nesten kontinuerlig et poeng ut av at bakkene ser brattere ut enn på videoen på expo’en. “Hengene” vi kjører ned nå skal vi jo tross alt løpe opp igjen på vei tilbake til Athen. Når vi i tillegg kommer på at melkehvite skulderblader ikke har blitt smurt inn med solfaktor blir det skikkelig stresset stemning. Og det er akkurat som jeg sliter litt med magen også. Dessuten har aldri hamstringene føltes strammere enn nå….. Snakk om å forskuttere en gresk tragedie. Man blir virkelig helt patetisk i timene før et viktig maratonløp!
I partiet mellom 18-31 km går det nesten kontinuerlig oppover – dog med noen innlagte slake “hvilepartier” innimellom. Etter dette løpet vil jeg aldri, ALDRI høre mere gnål om the Newton Hills i Boston Marathon! Halv passeres på 1:24:58. Jeg ligger nå på en 90-plass totalt. Løypen gir meg klare assosiasjoner til Det Norske Fjellemaratonet. Dette er selvsagt tross alt en light-utgave, men som over Valdresflya er det også her viktig å være litt forsiktig i motbakkene slik at man har krefter igjen til å “gunne på” det siste stykket ned mot mål. Magefølelsen min forteller meg at mange kjører for hardt på i motbakkene nå – det viser seg senere å stemme ganske bra.
På maratonløypens høyeste punkt passerer jeg som nr. 78 – i nedoverbakkene ned mot Athen begynner nå den virkelige klatringen oppover på resultatlisten. Det går unna – håndbrekket er skjøvet ned og jeg prøver mest mulig “å la Newton gjøre jobben” ved å rulle på forfot. Det er m.a.o. “full strekk – inga konstigheter” som gjelder for å sitere min gode løpsvenn Trygve Fjeldheim! Jeg smetter igjen under 4 min per km. Samtidig er det mange som helt tydelig sliter – nå har både solen og en luftfuktighet på opp mot 90% virkelig begynt å bli plagsom. Dessuten har nok en del svidd av for mye energi i de foregående motbakkene.
Mine tanker går nå til Sten’s glanshistorie fra 2005 da han løp inn på nettopp Panathinaikos-stadion. Over høyttaleranlegget ble han da ropt opp som klassevinner i klassen 55-59 år. I ekstatisk respons strekker så en ung far på tribunen frem en liten baby mot Sten som om han ønsker at klassevinneren fra det kalde nord skal velsigne den lille krabaten. Hvorvidt dette stemmer eller om Sten i euforien hallusinerte det hele der ute på tartandekket vites ikke. “Frelseren” Sten løp uansett i mål på rett under 3 timer i det han beskriver som sin kanskje største maraton-opplevelse noensinne!
Umiddelbart etter målgang begynner jeg å kjenne på hvor kvalm og sliten jeg egentlig er. Jeg sjangler mot en skyggefull del av marmorgjerdet som omkranser hele løpebanen. Jeg bruker noen minutter på å hente meg litt inn. Deretter tusler jeg bort mot medaljeslusen. Jeg skjerper meg maksimalt på den obligatoriske foto-poseringen med medaljen. Deretter bærer det ut av stadion. Jeg blir fort vinket til siden av tre stykker i det medisinske apparatet. De setter meg i en rullestol. Mens jeg rigger meg til i stolen serverer de vann og banan. Dette er digg – jeg ankrer opp – jeg har kommet hjem! Men etter 15 min slår idyllen sprekker, de behøver rullestolen til noe mer akutt og jeg må kreke meg hjem til hotellet.
Trolig må jeg nå oppdatere min personlige rangeringen av de 10 beste maratonene i verden. For dette var stort! Sømløs organisering (null køer, perfekte corral’er, drikke fra flasker osv), verdens vennligste publikum og arrangør, en historie rundt løpet ingen andre maraton kan matche og en avslutning inne på Panathinaikos-stadion som savner sidestykke innen maraton-avslutninger (selv Central Park blekner!). Det første Svein (som forøvrig har løpt på respektable 3:48 i Athen) sier når jeg møter han igjen er: “Jeg må tilbake hit igjen!” Jeg hører flere andre også si det samme – det er bare noe magiske og litt udefinerbart tiltrekkende med hele Athen Marathon. Dessuten er det fascinerende at løypen er så tøff. “Det som koster mest smaker gjerne best” osv.
Hva nå?
Det er nøyaktig 10 år siden jeg stod og trippet som nervøs maraton-debutant på Staten Island og skulle løpe selveste New York Marathon. Nå, etter 31 maratonløp i beltetspenna, får mange løpsrelaterte skader meg heller til å gå over til halvmara og andre kortere distanser. Jeg er lei av vondter, behandlinger, treningspauser osv. og ønsker samtidig en bærekraftig modell som gjør at jeg kan fortsette å løpe og konkurrere rundt om i verden i maaaange år til. Ved maraton-reisens slutt er det derfor mer lettelse enn vemod til tross for fortsatt sterke følelser for den magiske distansen på nettopp 42 195 meter. “Do you believe in life after love?” spør pop-divaen Cher konfronterende. Jeg kan ikke svare for Sonny, men selv gjør jeg i hvert fall det! “It’s time to move on” osv. Reykjavik og Stockholm halv i 2014 var eksempelvis fantastiske opplevelser helt på høyden med det å løpe hel. Med en ryggrad laget av majones (når det gjelder de lengre distanser) kommer jeg allikevel sikkert en eller annen gang til å løpe maraton igjen. I 2021 er jeg i hvert fall påmeldt til maratonet i forbindelse med min annen hjemby, Gøteborg, sitt 400 års-jubileum.
På flyplassen på mandagen tusler jeg forbi Mary Wittenberg og hennes reisefølge for helgen, George Hirsch, en av hovedmennene bak New York Marathon, Runners World og hele løpsbølgen i USA. De skal tilbake til Det Store Eplet – for undertegnede venter derimot et regntungt Bærum og kalde og tøffe løpeturer på Høvik, Fornebu og i Frognerkilen. Neste konkurranse nå er Barcelona halvmaraton i februar. Deretter står både en tur til Skottland, Gøteborg, Sagaøya samt idylliske Lidingø på menyen i 2015. Neste år skal bli et maratonfritt, men allikevel eventyrlig løpsår! Det er jo med løpingen som ellers i livet – selv om mye til tider kan være uvisst må man tenke positivt, redigere planene og holde trykket oppe – “keep on going!” For å sitere rocke-legenden fra universitetsbyen Gainesville i Florida, Tom Petty:
“It’s time to move on, time to get going
What lies ahead, I have no way of knowing
But under my feet, baby, grass is growing
It’s time to move on, it’s time to get going”
Foto: Arrangøren, www.marathon-photos.com, private
Tusen takk for det:)
Ja det var en virkelig stor opplevelse som du bare må få med deg Janicke! Arrangørene av Athen har nå virkelig tatt tak i den unike story’en de besitter som orginalen og markedsfører seg nå svært aktivt som det autentiske maratonet. Antall utenlandske løpere i Athen har økt med ca. 40% per år de siste årene – dette maratonet tror jeg kommer til å bli virkelig stort om ikke altfor lang tid (Ca.13 000 løpere totalt var påmeldt til selve maratonet i år).
Så «go for it» – voksendåp i historiske omgivelser er stas!! 😀
Gratulerer med fantastisk løp. Virkelig imponert over hvordan du fikser å ta ut alt, og atpåtil har krefter til å sjekke om det kommer noen andre bakfra på oppløpet. Fantastisk! Athen har for alvor fått en plass på «todo»-listen. Kan jo ikke gå rundt og bare være «liksom-maratonløper».
Gratulerer med 31 stolte:-)