På tokt til legendariske Boston Maraton
Trond Inge med Nina og Mona til verdens eldste maraton
– Av Trond Inge Carlsen –
Boston 2015,
Endelig var jeg, Nina Ytterstad og Mona Rydland klar for det siste av 6 ulike maraton i World Major Series. Nytt av året er at OL og VM også er en del av serien, men naturlig nok er det kun aktuelt for knapt noen promiller av de som løpere disse maraton verden rundt. Og hva er vel bedre enn å fullføre serien med verdens eldste maraton, arrangert hvert år siden 1896. Og å være kvalifisert for Boston henger høyt i USA, såkalt Boston Qualifier (BQ), så bare å være kvalifisert er bra nok for å ha en høy stjerne i løpsmiljøet. Nå kan man også løpe uten å være BQ ved å betale til veledig formål eller å kjøpe en turpakke gjennom f.eks. Springtime. Å fullføre er uansett en like god prestasjon for alle. Planen min er å jogge gjennom slik jeg gjorde i Chicago og Tokyo, så med 2 mil løping i uka er jeg mer enn nok fornøyd med å fullføre. Redningen blir nok all skiløpingen og en gryende start på sykkelsesongen.
Det som skiller Boston Maraton mest i fra alle de andre by maraton jeg har løpt, er at det faktisk ikke er et by maraton, men land til by maraton. Vi starter i Hopkinton 160 moh, omlag 4 mil rett vest inn i landet, og løper i østlig retning mot Atlanterhavet med målgang midt i Boston by, på Boylston Street, ca 2 moh.
Underveis løper vi gjennom 6 landsbyer i tillegg til Hopkinton, og traseen varierer hele tiden mellom utforbakker, motbakker og endeløse sletter, i tillegg til mange svinger. Allerede etter 25 km er vi nede på 5 moh, men så stiger det gjennom 4 motbakker til 70 moh ved ca 34 km. Den siste bakken kalles Heartbreak Hill og ligger omtrent ved Boston College.
Dagen før løpet kjørte vi gjennom løypa med guidede busser, noe som var veldig verdifullt for oss som ikke hadde løpt der før, både for å planlegge bakkene og det mentale ved å kjenne seg igjen. Vi bodde rett ved målområdet og like ved Common Park hvor bussene til startområdet gikk fra. Det var satt opp endeløse rekker med gule, tradisjonelle amerikanske skolebusser, men de var dessverre uten varme, i tillegg til at mange av vinduene var åpne og umulig å lukke. Så med en utetemperatur på 5 grader var vi ganske kalde når vi kom fram. Fremme ved teltene i startområdet måtte jeg løpe meg varm før vi fikk dekket oss med folie fra medisinteltet. Det var meldt mye regn og vind i løpet av dagen, og regnet begynte rett etter vi var ankommet, ca 2 timer før start. Fra området vi oppholdt oss i, kalt «the village», ble vi etterhvert sluset inn i «Corral» etter hvor fort vi skulle løpe. Deretter var det et drøyt stykke å gå fram til selve starten. Der stod vi på endeløs lang rekke på en vanlig smal landevei.
Først startet elitedamene 1/2 time før resten, for at de ikke skulle få gratis heng på noen av herrene. Deretter startet elite herrer og bølge 1. Pga at min BQ tid var 2.57 sto jeg langt framme i Corral 3, mens Nina stod i Corral 2, så henne så jeg ikke mer til den dagen før på banketten. Mona stod i nr 8 og brukte 4 minutter fram til startstreken. Jeg brukte bare ett minutt. Strategien min var som i Tokyo, tilpasset formen og skaden, å løpe rolig og kontrollert, hvilket jeg også klarte de 23 første miles. Første km var rett utfor, og det var ikke lett å holde igjen, men jeg ble fra første meter konstant forbiløpt av alle de andre. Det var helt tydelig at nivået på løperne i Boston Maraton var et helt annet enn noen andre maraton jeg har løpt. Helt til 25 km ble jeg forbiløpt av løpere bakfra.
Etter å ha løpt bakker ned og opp gjennom Hopkinton, Ashland og Framingham begynte jeg å bli ganske sliten ved ca 15 km hvor vi passerte en større lake. Rett før og etter starten var det heldigvis opphold, men så fikk vi noen kraftige regnskyll som gjorde at jeg måtte ta i litt ekstra for å holde varmen. Etter 15 km fikk vi noen opphold mellom bygene som gjorde at jeg kviknet litt til. Etter å ha løpt gjennom Natick passerte vi forbi Wellesley College, et universitet for jenter, og det virket som samtlige unge damer hadde stilt seg opp langs løypa for å få et håndklaps eller et kyss. De hadde masse plakater som oppfordret til kyssing.
Etter 25 km slet jeg virkelig med å holde farten oppe, men da kom Mona forbi meg og jeg fulgte henne fram til motbakkene begynte ved ca 27 km. Og for første gang begynte jeg å passere løpere som hadde løpt fra meg tidligere, noe jeg fortsatte med helt inn til mål. Da motbakkene kom kortet jeg inn skrittlengden, beholdt frekvensen og pulsen gikk som planlagt opp. Kondisen var god, så det var ikke noe problem å øke pulsen, samtidig som beina fikk hvile før utforbakkene. I den siste motbakken, Heartbreak Hill i Newton, bare koste jeg meg. Og i utforbakkene ned mot Brookline stod det jammen enda en endeløs rad med unge damer som skal ha handclaps. Det var jo selvsagt en hyggelig avveksling i regnværet og motvinden og jeg glemte både været og vonde bein og klapset i vei.
Gjennom alle landsbyene så det ut som det var årets fest, og de lagde en slik stemning og positiv høylytt støy at det var bare moro å løpe. Men når det var 3 miles igjen og vi nærmet oss Boston, ble det lenger og lenger mellom lyspunktene. Vinden var tøff og regnet sprutet i mot og jeg ble kald og lårene var stive og følelsesløse, men jeg var nødt å holde farten oppe for ikke å fryse, og jeg løp forbi flere som hadde det vondere enn meg. Men Mona tok meg nok en gang igjen da det var 3 miles igjen og bare fortsatte i et høyere tempo enn meg. Sterk moral på henne tenkte jeg, og prøvde å ta meg sammen istedetfor å synes synd på meg selv.
Men til slutt kom jeg da i mål på 3.19.33, en tid jeg var godt fornøyd med, grunnlaget tatt i betraktning. Men plasseringen, nr 6.886 av de over 26.000 som fullførte (det var over 30.000 påmeldte), er min dårligste noensinne, noe som sier mye om nivået på Boston maraton også. Mona fikk tiden 3.14.34 og ble nr 20 i klassen, mens Nina løp inn til 2.plass i sin klasse på sterke 2.56.03.
Etter målgang tar det litt tid å komme gjennom målområdet med utdeling av mat og drikke og medalje, så vi ble ganske kalde innen vi kom på hotellet. Gjett om jeg var glad for at vi bodde på et hotell rett ved mål. Har aldri sett så mange skjelvende løpere etter et løp noen gang. Det minnet sterkt om Birkebeinerrittet i de verste årene. Det var vanskelig å ta av seg alle klærne før jeg fikk tint opp i dusjen, så kompresjonssokkene måtte jeg bare dusje med.
Etterpå ble jeg og Mona med Nina på en stilfull premieutdeling på et av byens beste hotell. Dessverre var seremonien dårlig kommunisert og de som skulle ha premie hadde ikke fått spesiell invitasjon, så de fleste som skulle ha premie i de ulike klassene møtte ikke opp, bl.a norske Eline Øidvin som vant klassen for svaksynte på imponerende 3.43.12. Men Nina fikk glassbollen sin, og OL-vinner fra 1984 Joan Benoit Samuelson fikk førstepremie i klasse 55-59 år med 2.54.02. Beste herreveteran brukte kun 2.18.44 (42 år gamle Danilo Goffi fra Italia) og vinnertiden i min klasse (50-54 år) var 2.41.10.
Foto: Trond Inge Carlsen
Alt i alt var Boston Maraton en fantastisk opplevelse på tross av været, for det var bare et eventyr å oppleve stemningen i alle de 7 landsbyene på vei til mål i Boston. Dessuten er Boston en fantastisk flott by med fine parker, historie, arkitektur, Harvard og MIT, museer, shopping, fantastisk god mat, osv, osv. Så selv om det er en veldig dyr by, kunne jeg godt tenke meg å løpe her flere ganger. Tenk om det ble medvind hele veien neste gang?
Alle foto: Privat, kjøpt eller arrangørfoto
Les også:
Med Trond Inge på tokt i Tokyo – en utvidet racerapport
Tårer for Boston – Terje Lyngstad sin rapport fra Boston Maraton i 2014, da byen tok sitt maraton tilbake etter terrorangrepet året før.
Sportsmanden.no
