Berlin Marathon – Alles ist (nicht) verloren!
– Gikk ned med flagget til topps
Janicke Bråthe Ekelberg har inspirert mange med sin blogg Lettbent. Hun har også stadig gjort nye steg i sin egen karriere, der maraton har vært hovedfokus. I år skulle «verket» krones med sitt hårete «Chewbacca-prosjekt»: i Berlin Maraton, løypen der hun hadde perset flere ganger allerede, skulle hun løpe sitt livs løp og bryte 3:15-grensen.
Slik skulle det ikke gå. Maraton er hardt og brutalt, og for en gangs skyld fikk også Janicke erfare dette. Etter frisk satsing og hard kjemping kom «sannhetens øyeblikk» etter 30 kilometer. Hun forteller selv:
-En blanding av skuffelse og sinne veltet over meg der jeg så meg nødt til å senke farten. Nå må jeg da for pokker lære! Alle sier det jo: Jeg kan ikke få til alt. Av og til må man slappe av også. Restitusjon og hvile er viktige komponenter i maratontrening. Med gråten i halsen innså jeg ved tremilsmerket i Berlin Marathon at dette var straffen for å ville for mye av alt. Alt var tapt!
Janicke beskriver i reportasjen på bloggen sin svært så levende om sin heroiske kamp mot egne bein, kropp, pust og følelser, mot lysten til å bryte, og hvordan hun til slutt fant ny motivasjon til å fortsette:
–Fortvilelsen over at det fremdeles var en mil igjen, og at jeg nå både hadde en ugrei hofte OG pusteproblemer, var sterk. Den forræderiske stemmen avsa sin dom: Nei, nå er det ingen tvil; Det eneste rette er å bryte. Dette går ikke uansett.
Drikkestasjon! Jeg forsyner meg med to kopper vann og går mens jeg drikker. Jeg tar meg god tid og vurderer hvorvidt det vil føles ille etterpå dersom jeg tusler hjem til hotellet nå. Den første DNF’en på rullebladet? Å gjennom resten av helgen omgås de andre som har fullført og fått sin medalje? Her og nå tror jeg ikke det vil by på nevneverdig sorg eller anger.
I tankerekken finner jeg til sist akkurat den motivasjonen jeg trenger for å fortsette: Plenen foran riksdagsbygningen! Om jeg ikke passerer målstreken får jeg ikke sitte der i solen, utveksle krigshistorier med andre og drikke det alkoholfrie ølet som har smakt så godt tidligere. Dessuten har jeg lyst til å oppleve det herlige oppløpet på Unter den Linden igjen. Jeg vil løpe mellom søylene på Brandenburger Tor og se målet og den stolte seiersgudinnen langt der fremme! En mil er da ikke så langt. Du kan gå på alle drikkestasjonene og løpe rolig resten. Drit i tiden. Dette klarer du!
Og til mål kom Janicke Ekelberg, sogar på sin tredje beste tid av sine 21 maratonløp. Sluttiden 3.25.12 ga 401. plass av de nesten 9.000 kvinnene som løp Berlin Maraton og 70. plass av rundt 1.600 i aldersklassen. Slett ikke verst!
Og for de mange lesere av bloggen, så var kanskje dette det beste som kunne skje. For i stedet for å avslutte prosjektet og muligens også bloggen, så blir det nå trolig full fart videre:
-Meningen var å fullføre Chewbacca-prosjektet i år. Med bare ett av fire delmål oppnådd så langt ser det nokså mørkt ut. Så hva nå? Gi opp?
Selvfølgelig ikke. På sitt vis styrket opplevelsene i Berlin troen på at 3:15 er mulig. Når og hvor vet jeg foreløpig ikke (København den 22. mai 2016?), men med målrettet trening (inklusive restitusjon og hvile) samt vesentlig bedre opplading, skal Chewbacca reise seg igjen! Alt er så absolutt ikke tapt!
Du kan lese hele bloggreportasjen her.
Sportsmanden.no