Forkortet Grenaderløp tøffere enn noengang
Rapport fra rennet som kaller seg «det ultimate langdistanserenn – og storebroren til Birken»
Grenaderen 2016 – Av Trond Inge Carlsen
Årets Grenaderløp i langrenn ble for kort tid siden blinket ut som den konkurransen jeg skulle satse 100% på for første gang siden Berlin Maraton, ettersom jeg har hatt en positiv utvikling på muskelskaden som har gjort at jeg har fått et skikkelig treningsgrunnlag de siste månedene, også på ski. På grunn av snømangel har jeg ikke trent så mye på ski som ønsket, og det har kun blitt noen turer i helgene. Men som følge av skaden har jeg foran årets sesong for første gang trent regelmessig på rulleski i perioden mai – november. Totalt sett har dette gitt meg et bedre langrennsgrunnlag enn jeg har hatt på mange år. I tillegg hadde jeg trappet ned treningen siste uken for å få en formtopp på Grenaderen. At årets Grenaderløp ble redusert fra 90 til 70km pga snømangel talte bare til min fordel. Pga manglende prioritering av langrenn de siste årene synes jeg også det er på tide å seede meg litt opp i Birken, jeg er jo nå blitt en pulje 9 løper.
Men fortsatt er mitt grunnlag og min bakgrunn på langrenn såpass dårlig at jeg er avhengig av faste fine spor, jevn og kald snøkvalitet og god glid og feste for å kunne være i stand til å hevde meg. Alt annet øker avstanden til toppen betraktelig, uansett hvor god den fysiske formen min er. Derfor var skepsisen min stor da det hele siste uken var meldt masse snø og vind akkurat i det tidsrommet Grenaderen pågikk – og kun da. Hele uken både i forkant og etterkant var det meldt perfekte forhold.
Så når værmeldingen for en gangs skyld stemte, var jeg ikke så veldig offensiv der jeg stod på startstreken i tett snødrev og 10 sekundmeter vind. Når jeg kikket på de andre løperne rundt meg så jeg fort at her var det ikke mange uerfarne og utrente mosjonister, og plasserte meg derfor langt bak i feltet. På forhånd hadde jeg testet ski og smurning på en liten 4km-runde og konstatert at det var bra glid og godt feste, bortsett fra i motbakkene hvor det lugget og jeg ikke fikk sklidd ut skiene. Men det var flere jeg snakket med som sa de hadde erfart samme problemet. Så da var det bare å være forberedt på problemføre, hvor antall lag med festesmøring og i hvilken grad man dekket det med topping og andre avanserte ting bestemte hvor gode ski man fikk.
Jeg gjorde det enkelt og la på 3 lag med lilla voks (Swix VR55N). Klubbkamerat Trond Olav (Berg) valgt litt kaldere smurning, men han er jo skiløper. Egentlig var det for kaldt å gå på rubbeski, men noen satset på det også, med suksess, da det etterhvert ble en grad eller to varmere enn meldt, spesielt i de lavere strøk. For dette ble et renn med store høydeforskjeller, ca 1800m tilsammen på de 7 milene.
Starten og de første kilometerne gikk greit. Jeg hadde ingen problemer med å henge med i feltet, men ganske raskt når feltet strakk seg ble det bare ett spor, så da var det bare å holde seg på sin plass i toget. Jeg visste selvfølgelig at toget ville sprekke opp med mange luker etterhvert i et så langt skirenn. Etter noen kilometer kom det noen lengre bakker som var så bratte at toget foran gikk over til fiskebein, så da benyttet jeg sjansen til å avansere og løp i diagonal forbi 10-15 løpere uten problem, men etter at det hadde gjentatt seg tre ganger og vi kom rett inn i den bratteste langbakken, gikk jeg over i fiskebein jeg også. På flaten staket jeg lett både der de andre staket og gikk i diagonal. Etter diverse hvileskjær for ikke å gå i beina på de foran gikk jeg ut på siden og forbi. Men utenfor sporet var det så dårlig glid at slike passeringer kostet mye krefter, så da var det bedre å spare krefter, for løpet var mer enn langt nok. Jeg hadde allerede lagt flere erfarne Grenaderløpere langt bak meg, deriblant Bjørn Gjerde og noen Rustad-løpere som er seedet mye høyere enn meg i Birken.
Målsettingen før løpet var å holde en gjennomsnittsfart på ca 4 minutter pr kilometer, da jeg har klart det tidligere på 90 km i originaltraséen. Det ville i dag gi en sluttid på 4:40. Men da første mila ble passert på 40 minutter etter et betydelig nettofall i høydemetre, innså jeg at det skulle bli hardt å komme under 5 timer, og kanskje jeg skulle være fornøyd med å komme under 6? Forholdene var jo like for alle, så da var det jo fortsatt mulighet for å seede seg opp en pulje eller to i Birken.
Da vi kom ned til Storflåtan merket jeg at det lugget mer, men så lenge jeg staket gikk det greit, men noen stigninger måtte jeg bare gå diagonal, og forskjellen på korte og lange fraspark var så hårfin at det var fort å pådra seg enten ising eller bakglatte ski. I mitt tilfellet gikk det tydeligvis for sakte, for jeg fikk store problemer med ising og å få sklidd skiene framover. På den lange turen opp og ned til Damtjern, og ikke minst den lange turen fra Damtjern opp til Løvlia, slet jeg veldig med ising på skiene.
Etter oppstigningene fra Damtjern var det 3 km med flater fram mot Løvlia i kraftig motvind, og fortsatt tett snødrev. Snøen festet seg på brillene som jeg mått fjerne for i det hele tatt se noe. Da festet snøen seg som is i øyenbryn og øyevipper som jeg stadig måtte gnikke vekk med hånden for å se, og jeg ble forbigått av tre stykker som jeg hang meg på fram til Løvlia. Nå fikk jeg spart masse krefter, jeg tror nesten pulsen gikk under 100, men å gå forbi og ligge først i motvinden var helt bortkastet, da det kun var i singelsporet det var mulig å gli på skiene. Snøen var etterhvert blitt ganske kram. Så stor takk til de foran som skjermet for vinden.
Etter Løvlia skiftet vi retning med kurs mot Ringkollen. Da snudde vi roller, jeg staket for livet i 2 km for å komme først til de lange tøffe svingete utforkjøringene ned til Storflåtan og Vassenden. Rett før utforkjøringene kommer det noe små slake motbakker og da ser jeg plutselig ei dame som vil opp på siden av meg. «Bare la ham løpe», hører jeg en mannsstemme lenger bak rope. Og jeg løper selvsagt og ser ikke noe mer til de. Men jeg har ikke sett noen damer siden starten, og lurer på hvor langt framme hun ligger i dameklassen, er det hun som leder? Utforkjøringen går greit, skikkelig moro, men farten er noe redusert som følge av nysnøen.
Men på vei opp de bratte bakkene mot Ringkollen skjer det fatale. Skiene lugger så jeg går på trynet midt i den første motbakken. Jeg reiser meg fort opp og fortsetter å gå, men synes venstre stav synker merkelig langt med i snøen. Da ser jeg plutselig at staven er brukket og lurer et øyeblikk på hva jeg gjør nå. Dette har jeg aldri opplevd i noe turløp før. Jeg ser på klokka at jeg har gått 30 km, og regner selvfølgelig fort ut at det er 40 km igjen og skjønner at det vil by på store problemer. Så blir jeg forbannet og tenker at der røk Birken-seedingen, pengene jeg har brukt på startkontigenten (1200 kr) og all treningen jeg har stått over siste uke er bortkastet. Og ikke er det noe kosevær å rusle rundt i heller.
Men det neste jeg tenker instinktivt på, er å fortsette å gå for ikke å begynne å fryse. Så jeg fortsetter med en og en halv stav. Det går på et vis det også, iallefall i motbakkene, men på flatene er det vanskelig å stake. Jeg blir forbigått av en håndfull løpere som jeg dro fra på Løvlia, bl.a. damen med oppasseren. Jeg vurderer etterhvert om det er noen vits i å fullføre, men finner fort ut at er det noe jeg må fullføre, så er det Grenaderen. For mange er jo nettopp det stort nok, og jeg er ikke bedre enn at jeg også må være storfornøyd med å fullføre Grenaderen. I fjor på denne tiden var jo nettopp det helt utenkelig. Etter 5 km i krysset der runden som skal gås to ganger begynner, står det noen fra arrangøren og har reservestaver. Jeg ser kjapt at det er turstav av stål, med liten pigg og en stor enkel løkke på toppen, altså ingen racingstav. Ikke ideelt, men sikkert bedre enn ingenting og lengden er iallefall riktig. Og jeg legger videre ut på tur og de resterende 35 km av årets Grenaderløp.
Grenaderløpet er langt, men husker du denne i fjor? Verdens lengste skirenn avgjort på T.K.O.
Med redusert motivasjon og intensitet fortsetter jeg i en løype jeg akkurat har gått, dvs runde nr 2, men der har alle bak meg gått runde nr 1, så nå er sporene så dårlige at det er veldig vanskelig å få flyt i skigåingen. Skiene sklir i alle retninger og jeg må bruke mye krefter på å få de framover, i tillegg til økende ising. I utforkjøringene er sporene så dårlige at jeg ikke kan sitte å slappe av i hockey, men må sitte halvbøyd og justere skiene hele tiden. På matstasjonen på løypas laveste punkt tar jeg konsekvensen av at jeg er på turløp og forsyner meg med brødskive og kjeks og flere omganger med varm sportsdrikk. Må jo få litt valuta for pengene, samtidig som jeg vet at det verste partiet står igjen og det er 25 km til mål, det gjelder å ikke gå næringstom.
Men slik tanking av næring tar tid, og når jeg skal gå videre sitter skiene limt fast til snøen. Jeg må skrape det verste av og fortsetter mot Storflåtan for andre gang i dag. Snart blir jeg tatt igjen av skiløpere med to like racingstaver, men når dagens andre dame passerer i grønn NTNUI drakt, henger jeg meg på. Men jeg må slippe etter kort tid for å skrape skiene igjen. Og slik fortsetter det opp og ned til Damtjern. Men i stigningene opp mot Løvlia tar jeg utrolig nok igjen de som har passert meg fra forrige matstasjon. De har alle plassert seg i tog bak damen fra NTNUI. Jeg går forbi en etter en, men akkurat i det jeg skal passere damen begynner flatene på 2,5 km mot Løvlia. Motvinden er ikke like stor nå, men stor nok og det er fortsatt kun ett spor, så nok en gang ligger jeg bak og sparer krefter.
Jeg lurer etterhvert hva slags nivå denne damen ligger på, for jeg synes det går utrolig sakte, men mannfolka bak i toget viser heller ingen vilje til å dra opp tempo. Men som forrige gang går jeg forbi når vi snur ved Løvlia og nå er det i ingen som henger på, og jeg staker bort til utforløypene, litt tyngre enn på første runde. Både på matstasjonen på Løvlia og Vassenden hiver jeg bare i meg et glass sportsdrikk og en banan på veien. Jeg har helt glemt at jeg har to ulike staver. Etter utforkjøringen kommer løypas lengste motbakke, en mil mer eller mindre sammenhengende fra Vassenden og opp til Ringkollen.
Jeg ser plutselig Rustadløperen Knut Vala som har samme antikvariatiske Rustad-drakt som meg, populært kalt Kermit-drakten. Han startet en halv time før meg pga at han er svaksynt. Jeg staker meg raskt opp i ryggen på ham, men må raskt over i vanlig diagonalgang. Og da begynner luggingen igjen og jeg er sjanseløs til å følge ham. Jeg må skrape skiene flere ganger og får lyst til å knekke de også.
På vei opp til Ringkollen blir jeg tatt igjen av flere, bl.a. tre damer; NTNUI-damen i grønt, ei i svart og ei i hvitt. Damen i svart kommer først, deretter damen i hvitt og så damen i grønt. 3 km fra mål er jeg drit lei, og tar et lenger stopp for å slå lens. For å unngå ising må jeg stake, men det orker jeg rett og slett ikke lenger.
Men til mål kommer jeg da omsider, på tiden 5.29.16. Til min store overraskelse kommer de to mer erfarne Grenaderløperne fra Rustad med adskillig bedre seeding i Birken enn meg, Bernt Lie og Erik Askautrud, en stund etter meg i mål, til og med Bjørn Gjerde kom etter meg, og Magne Dølemo fra Kristiansand, som noen kanskje husker fra Rallarvegsløpet i 2012 med pers på 2.36 på maraton og prestasjoner i skisporet jeg bare kan drømme om, selv om det er lenge siden. I forhold til dagens målsetting på 4:40 var det bare Trond Olav og 11 personer til som gikk under den tiden.
Les Trond Olav Berg sin rapport fra fjorårets kraftanstrengelse over 95 km i Trollski.
Og enda en overraskelse fikk jeg på premieutdelingen, da jeg mottok 5.premie i min klasse. Faktisk første gang i Grenaderen at jeg har fått premie. Så tross stavbrekk og håpløse værforhold har jeg vel egentlig ikke lov å være misfornøyd med dagen. Arrangementet og service fra arrangøren var som vanlig helt topp. Det ble en koselig avslutning på Ringkollstua med gamle og nye grenaderer hvor arrangøren fortsatte å servere oss alt mulig av frukt.
Som en kuriositet må jeg nesten trekke fram følgende fra arrangørens invitasjon:
«Garderober: Pga begrenset med varmt vann anbefales alle å ta med termos med varmt vann for enkel kroppsfrotering»
Alle resultater
Bakgrunn:
Sportsmanden.no
