En reise fra Rotterdam til Rotterdam gjennom de gylne maraton-førtiåra (2)
Del 2 – Ultraløpingen
Nils Hjelle sin artikkelserie i 3 deler om «sportslig status» på sin maraton-reise i 40-årene.
- Hva skjedde egentlig sportslig sett på denne «reisen» mellom mine to Rotterdam-løp, i 2008 og nå i 2017 – gjennom ni år og 135 maratonløp? Et entydig svar finnes ikke, men jeg vil i denne artikkelserien peke på tre forhold som på hver sin måte har bidratt mye til positiv resultatutvikling – forhåpentligvis til inspirasjon for flere!
Første del – Forfotsteget – ble publisert 26.mai.
Her er del 2 – ultraløpingens betydning
De siste årene har jeg stått maratondistansen betydelig bedre enn tidligere. Dette skyldes verken klokere åpningsfart (har tvert imot økt) eller erfaring – jeg slet med anstendig fullføring også lenge etter 100 løp…. Hovedårsaken til at andre halvdel av maraton – og særlig siste mil – nå går greiere, har neppe så mye med selve maratonløpene å gjøre. Hovedbidraget kommer derimot fra min deltakelse i ulike ultraløp!
Poenget her er allmenngyldig, slik at en som perfeksjonerer seg på halvmaraton vil kunne ha stor nytte av noen maratonløp, en 5km-løper å delta også i 10km osv.
Og for egen del har jeg helt siden barndommen drevet fysisk aktivitet med begrenset intensitet men varighet langt over maratontid – særlig fjellturer. Men den nye «puslespillbrikken» har altså vært å sette sammen løping og langvarighet i samme aktivitet. Ultra-effekten kom nok ikke over natten for min del, men gradvis etter debuten i 2009. For ordens skyld har jeg drøyt 20 løp hvorav knapt halvparten over 100km og ca like mange på «kun» 50km. Jeg har også brutt tre ultraløp i min læretid, men gjennomsnittlig distanse på disse har likevel vært anstendige 90km.
Så hva ved ultraløp er det jeg påstår virker positivt på gjennomføring av siste del av maraton? Den for meg viktigste enkeltårsaken er at jeg mentalt har flyttet terskelen for hva som oppleves som langt, og maraton er i praksis ikke lenger innenfor den definisjonen… Ja, jeg innrømmer at det er «sykt» – men likefullt sant! Det handler om å miste den «destruktive respekten» for maratondistansen, illustrert ved det kjente utsagnet «Løpet begynner ved 30km». De siste årene har jeg følt det omtrent motsatt, at ved ca 30km er jeg «trygg» – fordi det da er så kort vei til mål. Og det skyldes ikke forsiktige åpninger, oftest har jeg noen betydelige utfordringer – både fysisk og mentalt – et eller annet sted mellom 15 og 30km, men altså ikke i samme grad etter 30km!
Selv om dette mentale fenomenet for meg er høyst reelt, så kan det selvsagt ikke overstyre fysiske lover. Det har derfor vær viktig fortsatt å kjenne på den «konstruktive respekten” for maraton. Dette betyr bl. a. ydmykhet når det gjelder ernæringsbehov, både i forkant av løpet og underveis – selv har jeg de siste årene etablert rutine med 4-5 medbragte gels når det skal presteres på maraton.
Jeg er også sikker på ultraløpingens fysiske genialitet som grunnlag for maratonprestasjoner. Dette handler for meg mest om å være komfortabel med å løpe med støle bein, som jo er en «nødvendig kompetanse” mot slutten av maratonløp. Det kan sikkert argumenteres med bedre dempede sko osv., men sannheten er at slik komfort reduserer marsjfarten betydelig! Og siden det ikke er naturlig for maratonløpere å trene verken full distanse (utover selve løpene) eller lengre, er ultraløp en fin mulighet til å venne seg til og ufarliggjøre denne stølheten. Og hovedpoenget i min verden er at støle bein ikke trenger å bety stor temporeduksjon, men noen sek/km er derimot viktig å akseptere.
Og, uavhengig av all verdens mentale og fysiske bidrag ultraløpingen har gitt til min maratonløping, er ultraløping i seg selv en herlig aktivitet! Fantastisk trivelige folk i et mangfoldig miljø har gitt meg mange flotte opplevelser som alene hadde vært verdt deltakelsen.
Tredje og siste del av artikkelserien kommer i løpet av uken her på Sportsmanden. Følg med!
Sportsmanden.no