Løpsrapporter fra Nordmarka
Det ble ny deltakerrekord i Nordmarka Skogsmaraton med 649 startende i jubileumsløpet, det 20. og siste i rekken med de opprinnelige arrangørene, før Lyn overtar stafettpinnen til neste år. Til tross for varmen ble det også løpt fort. Aller raskest var John Henry Strupstad fra FIK Ren-Eng på 2.39.09. Kun Kristen Aaby har løpt raskere. Dameklassen ble vunnet av Kjersti Lerkerød fra BUL på 3.12.53.
Foto: Mauro Pau. Se mange flere flotte bilder fra årets NSM på Kondis.
Som vanlig var det tøff kamp også lenger nede på resultatlistene og ikke minst i den beinharde 50-års klassen. Veteranene Trond Inge Carlsen, Vidar Nilsen og Harald Ringen hadde en liten intern fight og gjorde det alle bra, selv om det var litt nyanser i hvordan de opplevde løpet. Her er først referat fra Trond Inge Carlsen.
Nordmarka Skogsmaraton 2013
Etter en god natts søvn var jeg klar for den den tøffeste av de tøffe maraton jeg vet om. Jeg hadde et lønnlig håp om å kopiere fjorårets overraskende gode opplevelse på 3.08, tross at jeg løp Birkebeinerløpet for bare 1 uke siden. Men det hadde også Geir (Vågen), Harald (Ringen) og Håkon Solheim. Det var meldt varmt og sol, så jeg fant fram årgangssingletten i skapet. Det viste seg imidlertid å blåse såpass mye at varmen ikke ble noe problem, tror jeg. Mulig pulsen gikk opp noen hakk i forhold til fjor, men jeg følte det gikk passe greit. Jeg hadde håpet å løpe sammen med alle favorittene i klasse 50+ men det virket som de var mer opptatt av fart enn skravling.
Gudmund (Høst) løp offensivt og vi lot han bare løpe, men jeg hang meg på Harald, Vidar, Geir, Thomas, samt masse casuals. Men uten noe særlig skravling slapp jeg meg bakover i feltet. Da tok det ikke lang tid før Håkon Høst dukket opp, så jeg slo meg sammen med ham. Han var litt mer i pratehumør, men ikke så mye han heller. Vi hang i alle fall sammen til Hakloa, og underveis tok vi igjen Vidar (Nilsen) og Harald og noen til. Vidar forsvant bakover, mens Harald ble med videre sammen med en til. Vi var derfor 4 som løp samlet til Hakloa.
Jeg synes åpningsfarten var større i år, men Håkon og jeg fant ut at farten var den samme. På Hakloa sa jeg takk for meg og bare lot de andre stikke. Jeg løp likevel fortere enn i fjor ned til Kikut, og passerte halvveis på omtrent samme tid som i fjor. Jeg hørte etterpå rykter om at Harald hadde satt opp farten til 3.45 pr km, og Håkon hang seg på. Da den lange bakken kom etter Kikut kjente jeg at beina var betraktelig stivere enn i fjor, og jeg slet virkelig med å komme opp til løypas høyeste punkt. På vei opp ble jeg tatt igjen av Vidar og Håvard Ellefsen. Det så ut som de småjogget, men jeg løp altså enda saktere…
På toppen ved 29 km ble jeg tatt igjen av damevinneren, og jeg hadde ingenting å svare med i utforbakkene. Beina var stokk stive og det gjorde vondt å løpe nedover. Samtidig begynte jeg å gulpe opp sportsdrikken fra siste drikkestasjon. Jeg passerte 30 km på 2.15 som slett ikke er dårlig, men det hjelper lite når kroppen er på vei over i hvilemodus. På vei opp til Kobberhaughytta var det så vidt jeg klarte å løpe, men da vi kom inn i terrenget gikk det litt bedre.
Ut av terrenget og opp til Ullevålseter gikk det bare saktere og saktere, og på Ullevålseter ble jeg tatt igjen av Ole Arne Eiksund. Da hadde jeg allerede begynt å gå litt. I første motbakke etter Ullevålseter ble jeg FORBIGÅTT av Dag Spilde! Vi gikk begge to, men han gikk raskere! Jeg prøvde å løpe litt og klarte det stort sett helt inn til mål. Etter siste drikkestasjon ble jeg tatt igjen av Rolf Gran, og jeg pratet om at jeg nå satset på sub 4 timer…
Motivasjonen var forsvunnet for lengst og jeg skjønte rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme til mål. Men jeg har vært i den situasjonen før, og det er bare å slutte å tenke, og bare løpe. Selv om det går sent, går det i alle fall framover. Og til mål kom jeg omsider. Det positive da var faktisk at min 5. Nordmarka Skogsmaraton ble den nest raskeste på 3.26, uten at det sier all verden. Det andre positive var at jeg håper jeg allerede er fullt ut restituert etter småjogging de siste 17 kilometerne. Men så enkelt er det vel ikke. Det ble uansett en fin dag i skogen og veldig sosialt etterpå. Og singletten gjorde at jeg ble brun på skuldrene også. Niendeplassen var visst også godt nok til premieplass.
– – – – –
To av de som Trond Inge omtaler er Vidar Nilsen og Harald Ringen. Vidar Nilsen, 6 ganger veteran-norgesmester på maraton, beskrev løpet sitt slik på SkriveBlokken:
Behersket åpning. Rolig tripping i bakkene for å spare krefter, men synes det var tungt likevel. Konstaterte ved Bjørnholt at dette ikke var dagen og gledet meg ikke til resten. Jabbet opp kneikene mot 14 km og kunne lettet puste ut ned mot Bjørnsjøen. Så Trond Inge og Harald fosse av gårde et stykke foran og regnet ikke med å se mer til dem.
Opp mot Hakloa og hjemover løp jeg sammen med Håvard Ellefsen og Kristian Hoel og vi byttet på å dra. Kroppen hadde ikke falt helt sammen, men oppover mot Glåmene gikk det i larvefart. Kom her opp i ryggen på Tor Treffen, som begynte å kjenne det. Like før hadde vi dratt fra Trond Inge, som var litt mindre offensiv i steget enn ved 14, og unge Hoel måtte innse at selv larvefart var slitsomt i sol og motvind.
Ved drikkestasjonen på toppen økte Ellefsen tempoet en smule og jeg hang meg på. Treffen var borte. Grei fart nedover og inn i motbakken mot stipartiet. Nå begynte det imidlertid å butte skikkelig. Snubla meg videre til Blankvann og «suste» nedover mot Aurtjern. Løp alene nå, mens det strømmet på med Marka24 deltakere andre veien. Fikk på et vis karret meg opp forbi Ullevålseter og kunne omsider la tyngdekraften hjelpe til nedover mot Sognsvann. Ellefsen dukket plutselig opp igjen i synsfeltet og jeg strøk forbi en lett haltende mann. Til og med Geir Vågen var nesten innenfor rekkevidde. Det var med andre ord noen som sleit mer enn meg. Følte meg ikke særlig sliten ved målgang, bare matt og tung i kroppen. En fin tur i Marka, som alltid, men godfølelsen manglet. Prøver igjen neste år, uansett !!
– – – – –
Mest fornøyd av trioen var denne gangen utvilsomt Harald Ringen. Til tross for sin uomtvistelige kapasitet, senest bevist forrige helg med 2.plass i klasse 50-54 år i Birkebeinerløpet, har Harald tidligere slitt med å få taket på maratondistansen. Og i NSM har han møtt veggen et par ganger.
For noen år siden tok Ringen frekt og freidig ledelsen i hele løpet og hadde en stor luke på langt mer meritterte løpere, men fikk det såpass på slutten at han på returen mot Sognsvann måtte legge seg ned i lyngen med krampe, mens konkurrentene fløy forbi og kommentarene flagret.
Derfor gjorde det nok ekstra godt for Harald Ringen å få klaff denne gangen. Som i Birkebeinerløpet forrige helg ble det 2.plass i klassen, denne gangen bak fenomenet Gudmund Høst, og en sterk 10.plass totalt:
– ENDELIG løsnet det! Jeg er storfornøyd med gårsdagen. Jeg fikk til et maraton! Ordentlig bra og godt gjennomført til å være Harald «Krampe» i varmen! Løp veldig greit og disiplinert første halvdel, for jeg har bare fått så ekstremt stor respekt for både distansen og selve Nordmarka Skogsmaraton. Denne gangen skulle jeg ligge pent sammen med Vidar og andre med stor kapasitet fram til 30 km og så fikk jeg se, forteller Harald på SkriveBlokken.
– Alt gikk pent og pyntelig for seg fram til ca 18 km. Da kom Trond Inge fossende forbi i de tøffeste unnabakkene. (…) Jeg ville nok bare latt han få en luke hvis det ikke var for at Håkon Høst også fulgte hakk i hæl. Da skjønte jeg at nå var tiden inne, selv om planen var å vente til halvveis med fartsøkning. Fra dette punktet, dvs rundt 18 km, løp jeg jevnt og kontrollert uten noe problemer – og uten å se meg tilbake. Det nappet litt i venstre ankel de siste 6 km og jeg var mest opptatt av å ikke møte min klassiske krampevegg, men kreftene var der og jeg burde økt ytterligere. Men hele løpet var jevnt og fint og jeg så ingen grunn til ytterligere fartsøkning for å provosere fram noe. Jeg hadde overhodet ingen ønsker om å kjenne om det var godt å ligge i lyngen ved Sognsvann denne gangen! 
– – – – – –
Joda, Nordmarka Skogsmaraton er ikke for pyser. Det er et særdeles tøft maraton med rundt 640 høydemetere underveis. Trond Inge Carlsen ble nr 9 i den knallharde 50-årsklassen på 3.26.23. Vidar Nilsen ble nr 5 på 3.09.40, mens Harald Ringen altså ble nr 2 på 3.04.50. Gudmund Høst, yngre bror av Håkon, vant klassen på 3.00.13. At 50-års klassen er tøff, illustreres kanskje best av at 5 mann løp raskere enn vinneren av klassen under! Eller at 2 mann var på topp 10 totalt, eller at 5 mann var inne blant de 17 beste…
Og heldigvis forsvinner ikke Nordmarka Skogsmaraton fra terminlistene. Det er nå helt klart at det blir løp til neste år også, da med Lyn som ny arrangører.
Les også rapport fra fjorårets fuktige NSM på SportsBloggen.
sportsmanden.no
