Rapport fra Lavaredo Ultra Trail i Cortina
Norsk-italienske Luca Roncoroni er «nyfrelst» ultraløper, og aller helst deltar han i spektakulære fjellultraløp. Sportsmanden har tidligere publisert racerapporten fra Transvulcania på Tenerife. Her kommer Lucas andre racerapport, fra hjemlandet sitt Italia, nærmere bestemt fra vintersportstedet Cortina, fra Lavaredo Ultra Trail tidligere i sommer.
– Tekst og foto – Luca Roncoroni for Sportsmanden –
29.06.2013 – Cortina d’Ampezzo, Italia
LAVAREDO ULTRA TRAIL ( www.ultratrail.it )
85,3 km med 3.541 høydemetere.
Etter et døgn hjemme hos familien i Como, dro jeg til Dolomittene med broren min og hans kjæreste. Mattia og jeg skulle løpe Lavaredo Ultra Trail (LUT) og Francesca skulle være vårt støtteapparat langs løypa.
Framme i Cortina var været ganske dårlig, men vi håpet det beste for løpet. Uken i forveien hadde det snødd på fjellet og selv om det meste hadde smeltet, var deler av løypa fremdeles hvit. Noen uker tidligere hadde Giro d´Italia store problemer med været i dette området, og løypa måtte legges om.
Første kvelden tok vi en rolig tur for å sjekke ut en del av løypa; en sykkelsti med litt stigning som førte opp til den andre store bakken vi skulle klatre om 36 timer. Så ble det henting av startnummer og middag med lokale spesialiteter og litt prating med Lorenzo, den hyggelige eieren av Hotel Bellaria.
Fredag morgen ble det en rolig løpetur i regnet, før vi inntok en stor frokost med planlegging av logistikken for løpet. Lorenzo fortalte om 30 cm nysnø over 1800 m… Det spøkte for løpet og vi skjønte at det kunne bli forandringer. Dette ville vi finne ut kl.18:00 under den offisielle briefingen.
Våre mistanker ble til virkelighet da arrangøren bekreftet mye snø i høyden og lave temperaturer den kommende natten. De vurderte det som for risikabelt for de 745 påmeldte. Det betydde at starten ble flyttet fra fredag kl 23:00 til lørdag kl 08:00 og at løypas lengde ble redusert fra 118 til 85 km.
Nå hadde vi enda et måltid vi kunne bruke til karbolading, og det ble pasta for alle pengene!
Utstyret var allerede klart, så det eneste vi måtte gjøre var å reorganisere logistikken og møtesteder med Francesca.
Så var det endelig raceday med stor frokost lørdag morgen, med utsikt mot fjellene og blå himmel. Dette blir en fin dag!
Vi var tidlig ute og satt oss ved kirken i sentrum av Cortina, bare 50 meter fra startstreken. Det var hyggelig å snakke med Mattia om ski, fjell og hans nye planer for ekspedisjoner i Nepal, så hyggelig at tiden fløy og plutselig var klokka blitt 07:55 og speakeren begynte å snakke høyere og raskere.
Vi løp til parkeringsplassen for den siste tisseturen og kom oss til starten; desidert sist i køen… Men vi lot oss ikke stresse, for vi visste at de første 2 km er på asfaltvei, med bra muligheter for passering av tregere løpere.
Pang! Startskuddet smalt. Vi løp og vi hilste på de mange fremmøtte i Cortina sentrum. Vi passerte mange løpere og var fornøyde med å være blant de første 70-80, før klatringen i skogen startet og ting roet seg litt ned. Det var god plass og alle fant sitt eget tempo, uten knuffing eller andre problemer. Det var langt til mål og ikke noe vits i å stresse.
Den første klatringen gikk bra og jeg bestemte meg for å øke farten i den første bratte, og tidvis teknisk krevende nedoverbakken. Planen var å komme til bunn litt før Mattia, slik at jeg kunne «slå lens» og så kunne vi løpe sammen videre. Men jeg hadde visst drukket veldig mye før starten, så jeg rakk ikke å bli ferdig før Mattia kom, og løp forbi. Jeg så han foran meg frem til den første drikkestasjon på km 18, men så forsvant han i den bratte bakken opp til 2100 m. Dette var det siste jeg så av broren min i resten av løpet.
Jeg kontrollerte i oppoverbakkene og følte meg grei, selv om 700 høydemeter med partier på ca 20% stigning kjentes i beina. Og lårene fikk også litt juling i den raske nedoverbakken som fulgte.
Ved passering 33 km hadde jeg fremdeles kontroll, men halvveis i løpet ble det tungt; jeg fikk beskjed av Francesca om at Mattia allerede var 45 minutter foran meg og jeg skjønte at jeg ikke kunne ta han igjen, men jeg ville prøve å ikke falle for langt bak. Jeg skiftet sko og t-shirt, spiste litt suppe og parmesan og fortsatte forbi Misurina innsjø.
Nå kom den første forandringen av løypa pga det dårlige været; vi skulle ha løpt oppover til Forcella Lavaredo (2454 m.o.h.) ved Tre Cime di Lavaredo, men vi løp i stedet gjennom dalen og ned til innsjøen Landro. Her møtte jeg veggen! 7 km med flat, kjedelig og uendelig sykkelsti… Jeg måtte virkelig grave dypt for å ikke bryte, og det ble en del gåing også, som resulterte i at 22 stykker løp forbi meg… Det føltes ikke bra i det hele tatt.
På matstasjonen ved km 57 ble det italiensk pølse, cola og litt fruktsalat og humøret ble mye bedre. Beina trengte imidlertid litt mer tid, nærmere bestemt til km 63, der kroppen våknet igjen og jeg klarte å øke tempoet.
Nest siste matstasjon på km 66 var en oase for meg; buljong med parmesan, mørk sjokolade og cola, men best av alt masse smil, gode ord og tommel opp fra de frivillige som ga meg den energien jeg trengte! Nå visste jeg at alt var ok, og jeg tenkte «kun 19 km igjen… Ingen problem!».
Det er rart hvordan hodet fungerer og hvordan vi bearbeider inntrykkene, som i fjor når jeg løp CCC ved Mont Blanc og på et tidspunkt tenkte «kun 4 timer igjen, jeg er snart i mål!«… For vanligvis er jo 4 timer en lang treningstur for meg…
Så kom den andre forandringen på løypa; vi gikk nedover i stedet for oppover mot bl.a . Forcella Giau, der også Giro d’Italia måtte gi tapt pga snø noen uker tidligere.
Jeg passerte den siste matstasjonen, der jeg kun tok en colaslurk, og bestemte meg for å satse de siste 10 km, der vi skulle miste 600 høydemeter ned til mål i sentrum av Cortina. Og satsing ble det; lårene mine kom til å minne meg om det i flere dager etter løpet!
I mål ventet Mattia (som imponerte stort med tiden 8:54:00 og 19 plass totalt!) og Francesca på meg, jeg spurtet mot dem og stoppet klokka på 11:03:40.
Selv om jeg hadde håpet på en tid rundt 10:30 er jeg veldig godt fornøyd med hvordan jeg taklet nedturen langs løypa; jeg lærte mye, og det kommer jeg til å trenge når vi kommer til TDS ved Mont Blanc.
Løpet og landskapet ble mindre ekstremt pga løypeforandringene, men opplevelsen var like fin, med store utfordringer og sterke minner.
Matstasjonene, merking av løypa og frivillige var i toppklassen – og masse publikum pushet alle løpere ti å yte sitt beste.
Eneste minus var noen av avgjørelsene og kommunikasjonen fra arrangørene, som virket lite profesjonell. Kanskje var de mer opptatt av å tilfredsstille massene og sponsorene, enn av det sportslige med et slik løp.
Men selve løpet – og å oppleve Dolomittene på nært hold – anbefales uansett på det sterkeste!
Luca Roncoroni hviler imidlertid ikke på sine laurbær. Allerede neste helg løper han det enda lengre Ultra-Trail du Mont Blanc, over 119 km med hele 7.250 høydemetere!
Luca er for lengst på plass i Italia, der han ladet opp til TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie, som løpet heter. Det er ett av fire løp under Ultra-Trial-helgen i Mont Blanc), med å løpe et mindre fjelløp som «bare» var på 33 km med 2.100 meter med klatring.
– Forrige søndag deltok jeg i det 40 år gamle fjelløpet Sierre-Zinal. Det var en flott dag blant majestetiske fjell. Ok fornøyd med løpet, selv om tiden 4:00:14 var litt bitter…15 sekunder fra å se 3-tallet… Men det var bra oppkjøring til Mont Blanc, forteller Luca til Sportsmanden.
Vi ønsker lykke til og kommer tilbake med eksklusiv rapport også etter Ultra-Trail du Mont Blanc på Sportsmanden.
Bakgrunn: Luca Roncoroni er en blid italiener bosatt i Drøbak, som er hektet på lange fjellultraløp. Han har vært med i Rallarvegsløpet de siste tre årene og tok en sterk 13.plass sammenlagt i år.
Bildet er tatt før Follotrimmen på Hebekk i år, der Luca for øvrig ble nr 2 i klasse M40-44 år.
sportsmanden.no
Tilbakeping: Haugsnes og Ludvigsen topp 12 i Skyrunning | sportsmanden.no
Tilbakeping: Rapport fra Ultra Trail Lago d´Orta | sportsmanden.no
Tilbakeping: Makeløs løping til Matterhorn | sportsmanden.no