Rapport fra Ultra Trail Lago d´Orta
Fjellgeiten og ultra-entusiasten fra Italia, Luca Roncoroni, bosatt i Drøbak men med hyppige deltakelser og turer til spektakulære fjellultraløp i utlandet, har vært på farten igjen. Hans siste ultraløp for sesongen gikk i hjemlandet, nærmere bestemt i Ultra Trail Lago d’Orta. Og mens Luca kjempet for å komme blant de 50 beste, var broren Mattia nok en gang med i tetkampen. Her er en fyldig og fin rapport, som vanlig ledsaget av masse flotte bilder.
– Av Luca Roncoroni –
80 km med utsikt over Lago d´Orta, Italia
Ultra Trail Lago d´Orta er et relativt nytt løp, men allerede på sitt fjerde år har det rukket å etablere seg som et av de fineste høstløp i Nord-Italia, med bra deltagelse og høyt nivå.
Området er vakkert og traseen er variert og utfordrende. I tillegg har man utsikt over Lago d´Orta eller Monte Rosa-massivet stort sett hele tiden, og av til kan man faktisk se begge to samtidig, en opplevelse i seg selv!
Når i tillegg løpet er bra organisert, med mange matstasjoner (8 stk for 80 km-løypen), hyggelige frivillige og bra merket løype, er dette en av favorittene for å kunne avslutte sesongen med et stort smil.
Påmeldingsavgift for 80 km er €60 og inkluderer en sjenerøs ”race-pack” med blant annet hettegenser, øl og litt usunne snacks (bra etter løpet!), pastaparty- buffet etter løpet og muligheten til å overnatte gratis på den lokale fotballhallen (med egen sovepose). I år fikk man også en ”finisher- caps”, mens det tidligere har vært t-shirt.
Jeg deltok på dette løpet for første gang i fjor og det var en flott opplevelse som varte 63 km. I år ble distansene forandret (til 22, 55 og 80 km med totalt cirka 800 deltagere) og vi hadde derfor ingen referanser når det gjaldt tid, selv om vi ville kjenne igjen en god del av traseen fra i fjor.
Vi skulle løpe 80 km og cirka 5000 m D+ (høydemetere opp og ned i sum) på fjellene vest for Lago d´Orta.
Mattia, broren min, skulle også være med og vi møttes derfor på flyplassen og kjørte så sammen til Pogno. Malpensa (SAS og Norwegian) er kun 30-40 minutters kjøretur unna, mens fra Orio al Serio (Ryanair) tar det heller ikke mer enn halvannen time. Dette gjør at reisen fra Norge blir både enkelt og billig.
Vi hentet startnummer dagen før løpet, fant B&B vi hadde bestilt og spiste en god pizza. Så ble det natta!
Ved Lago d´Orta finner man mange B&B til hyggelige priser, og i området er det en god del å gjøre; gåturer, båtturer, fiske, men også mye historie, kunst og kultur. Milano er heller ikke langt unna om man vil kombinere fjelløping og storbybyferie.
Vi bodde på B&B Il Torchio (dobbeltrom for €60) i San Maurizio d´Opaglio, en hyggelig landsby med både restauranter, kafeer og noen butikker, kun 3 km fra starten. Rommet var veldig fint, med alle fasiliteter og frokosten var en enorm buffet med både salt og søtt, servert kl.03:00 etter vår ønske… vi kunne ikke få en bedre start på løpsdagen!
Og dagen startet tidlig; jeg følte meg fremdeles litt mett av pizzaen når klokka ringte, men når vi satt ved frokostbordet var det ikke vanskelig å spise både ost, skinke, frukt, yoghurt, muesli, Nutella og en bit hjemmelaget kake for å avslutte; i dag skulle jeg ikke ha problemer med næring!
Med 7 grader og høy fuktighet føltes det ganske kaldt i shorts, og det var hyggelig at arrangøren hadde planlagt briefing i det store teltet ved start og mål. Alle de 300 deltagerne på 80 kilometeren satte pris på en varmere ventetid.
Så, kl.05:00, var vi i gang! Ingen startskudd, kun lydløse lykter som løftet seg fra bakken foran oss, og velsignelsen fra den lokale presten.
Vi skulle løpe over to timer i mørket, men denne delen av løypa er ikke så teknisk og det går derfor ganske greit, selv om bakkene begynner med en gang vi forlater sentrum av Pogno. Det er fuktig i dag og caps eller pannebånd er fint å ha. Jeg synes også det er bra med staver som ”balansehjelp” i mørket både oppover og nedover.
I mørket løper vi forbi området kjent som ”månen”, og jeg kjenner igjen noen av de store, myke stein- og sandformasjonene fra i fjor, da vi løp i dagslys. Jeg vet at Lago d´Orta ligger rett under oss, i bunnen av dalen, men den vil ikke komme til synet før om et par timer. I mellomtiden er det bare å konsentrere seg om hvor føttene skal plasseres på det glatte underlaget.
Flere faller i mørket, noen slår seg og må gi seg så tidlig i løpet, andre banner mens de tørker gjørme av seg, men kan fortsette. Jeg finner min rytme og passer på pulsklokka; jeg vil ikke overdrive.
Når dagslyset kommer er det en fryd for kroppen og hode, og ikke minst øyne; utsikten og landskapet er utrolig så tidlig på dagen!
Nå føles løpingen lettere, og det er fint å se litt mer av naturen rundt oss, men samtidig blir avstanden mellom løperne større og plasseringer begynner å defineres. Jeg ligger i en liten gruppe og jeg tror vi har cirka 30-40 løpere foran oss. Mattia er langt fremme, mens jeg håper å kunne komme i mål under 3 timer etter han… (det betyr at han blir topp 5, om mine estimater stemmer for begge to!).
Etter 33 km ankommer vi Alpe Sacchi (1230m.o.h.), der frivillige serverer masse god mat, drikke, suppe og påfyll til flaskene. Mellomtider blir registrert og jeg får beskjed at jeg ligger ”kun” 40 minutter bak tetgruppen. Jeg er veldig fornøyd med det, men jeg vet at den tøffeste delen enda ikke har kommet, og jeg må spare litt krefter til senere.
Været er perfekt og når solen begynner å varme blir fuktigheten borte og vi kan løpe i 12-14 grader helt til mål. Løypen går opp og ned fjellsidene, fargene er sterke og det er flott å møte smågrupper av tilskuere som har tatt turen for å heie på oss.
De frivillige er også flinke å oppmuntre oss, og de passer på litt ekstra på de stedene der er lett å løpe feil.
Veien opp til løypens høyeste punkt, Monte Croce (1643 m.o.h.), er krevende, med høyt gress og dårlig feste, i tillegg til veldig bratte partier; jeg føler nesten at dette er en passende trasé for en ”vertical km”!
På vei ned fra fjellet, etter cirka 46 km, kjenner jeg at lårene begynner å få juling, men jeg bestemmer meg for å presse litt til, slik at jeg kan få en liten luke på et par andre løpere før vi kommer til neste matstasjon i Quarna. Dette er den bratteste nedoverbakken, med tidvis teknisk og krevende terreng, men heldigvis kan man få igjen pusten i noen lettløpte partier.
I Quarna får jeg en hyggelig overraskelse; foreldrene mine venter og heier og dette gir meg litt ekstra energi. De forteller også at Mattia har løpt feil og mistet cirka 10 minutter; han var så forbannet på seg selv at han ga 110%, tok igjen flere løpere og kom hit som syvende mann… dette lover bra!
Min tid var derimot litt dårligere enn mine estimater og jeg lå nå som nummer 46, cirka 2:40 bak Mattia og 3 timer bak førstemann. Først tenkte jeg at jeg måtte justere egne forventninger, men så bestemte jeg meg for å tenke litt mindre på klokka og kjøre mitt eget løp. Avstandene skal jeg sjekke etter mållinjen…
Vi skal over 5 fjelltopper til før vi kommer ned til innsjøen og jeg fokuserer på en topp av gangen. Nå kommer mitt lille profilkart til nytte og jeg ser på de ”deletappene” jeg satt opp hjemme i Norge. Nå gjelder det å fokusere på neste delmål, pushe så mye som mulig og tenke positivt.
Strategien fungerer ganske bra og jeg prøver å ikke tenke på de som løper forbi meg. Jeg sier ”prøver”, fordi dette er ikke helt lett å akseptere… jeg har nemlig veldig lyst å avslutte blant topp 50 og hodet er såpass klart at jeg fremdeles kan regne; jeg ligger nå på 52.-53. plass og beina er langt fra lette…
Så kommer jeg ut på et åpent område og jeg kjenner meg igjen; vi løp her i fjor og jeg husker noe av terrenget som vi skal løpe gjennom nå. Dette gir meg en ”boost” og jeg føler meg sterkere.
En annen ting som faktisk hjalp meg var en kort, men heftig samtale med et par luringer som mente det var greit å kutte løypa i nedoverbakken… Det gjorde meg ikke akkurat mindre forbanna når de, etter at jeg påpekte at dette ikke var ok, ga meg beskjed om å ikke blande meg og tenke på mitt eget løp.
I ekte italiensk stil stoppet vi, snakket høyt, gestikulerte, knuffet litt med hverandre og brukte noen ”pene” ord for å beskrive hverandre. Så løp vi videre og adrenalinet i kroppen gjorde at jeg løp de neste 4-5 km i 3:55-4:00 fart!
Dette var langt «bedre» enn et par gel med koffein!!!
Nå er fjellene ferdige og det gjenstår en drøy mil med kupert terreng, noe asfalt og litt grusveier. Etter å ha løpt den samme traseen, deler veien seg for 55 km og 80 km-løypen og frivillige passer på at alle løper rett.
Jeg titter på lappen min og ser at det kun er 6 km igjen, men beina er tunge og de små bakkene føles som store fjell. Det som motiverer meg er at jeg tar igjen noen løpere og det ser ut som kun to av dem klarer å henge på. Jeg tror at vi ligger rundt 50. plass, men jeg er ikke sikker og velger derfor å avvente; jeg vil se hva de andre gjør.
Gjennom det nest siste skogspartiet ligger jeg som nummer to i min gruppe og jeg hører at tredjemannen sliter. Etter et par minutter slipper han, men samtidig øker løperen foran meg farten og jeg klarer ikke å svare. Når vi kommer ut på asfaltveien får han raskt noen hundre meter på meg. Jeg er i tvil, men jeg bestemmer meg for å vente; jeg vet at det kommer en siste skog med en liten bakke og håper å kunne ta han igjen der.
I skogen kan jeg ikke å se han lenger, men når det gjenstår cirka 2,5 km velger jeg å øke farten og på toppen av den siste bakken ser jeg han foran meg, og nå er jeg mye nærmere. Nå må jeg bare presse enda litt mer. Vi kommer ut av skogen side om side og det føles som om vi begge er ”passe ferdige”. Den siste kilometeren inn til Pogno blir spennende…
Det er en kort nedoverbakke rett før landsbyen, og jeg prøver å øke farten. Han svarer ikke, tror jeg… men jeg tør ikke å snu meg og tenker bare på de siste få hundre meterne. Jeg vet at etter neste sving er det rett fram til mål og der SKAL jeg spurte! Jeg gjør det og kommer i mål uten pust.
Mattia og resten av familien venter i mål og lurer på hvorfor jeg spurtet… jeg var alene…
Til slutt fikk jeg akkurat den 50. plassen jeg hadde håpet på, med tiden 13:08:06, og selv om avstanden til Mattia ble større enn jeg hadde håpet (3:38), var jeg fornøyd.
Mattia kom på 5.plass og dagen ble derfor en familiesuksess!
OBS! I fjor var Thomas Andersen (Fana IL) på plass, og han kom på 7.plass i 63 km-løypen – såvidt jeg vet er han den eneste nordmannen som har deltatt i løpets historie.
I fjor var det også noen få svensker, i år var det en gjeng på over 15 stykk… så neste år burde nordmenn ta opp kampen mot ”søta bror”!!! For dette er virkelig et flott løp som flere nordmenn burde vurdere som sesongavslutning!
PS. Dagen etterpå sjekket jeg dataene fra klokken min, for å finne ut hvor jeg hadde tapt tid i forhold til mine estimater. Jeg tapte mye mer nedover enn oppover, kanskje ikke så rart når jeg tenker tilbake på de veldig bratte og tekniske partiene som ikke var så ”løpbare” som jeg trodde… Det skal huskes til neste år!…
– – – – – –
Tidligere rapporter fra Luca Roncoroni:
Lavaredo Ultra Trail, Cortina, Italia
sportsmanden.no
