Rapport fra Troll Skimarathon
Trond Olav Berg rapporterer fra verdens lengste skirenn
Trond Olav Berg fra Rustad IL er en av landets beste langrennsløpere i sin klasse. For to år siden vant han klasse 50-54 år i Birkebeinerrennet på fantastiske 2.43.40, den beste tiden oppnådd av noen løper over 50 år i Birken-historien. Trond Olav var en svært lovende langrennsløper som junior, og er ellers kjent for å trene nesten bare rolig. Likevel har han i alle år etter at han trappet ned satsingen hevdet seg svært godt både i løp og i langrenn. Her deler han sine opplevelser og betraktninger med Sportsmandens lesere fra sin debut i verdens lengste langrenn, Troll Skimarathon, som gikk lørdag 5.april.
Lillehammer Troll Skimarathon 2014
– en personlig rapport fra Trond Olav Berg –
Lillehammer Troll Skimarathon fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen er med sine 95 km verdens lengste skirenn som avvikles på en og samme dag. Lørdag 5. april 2014 ble rennet arrangert for 19. gang. En kjerne med gode kamerater fra turrenngruppa i Rustad Idrettslag har tradisjoner for å delta her, og i år bestemte jeg meg for å bli med på opplegget. Jeg hadde planer om å debutere her i fjor, men etter å ha prestert å brekke stortåa i et heftig fall i et ukonsentrert øyeblikk på skarpt føre i den krappe høyresvingen i lysløypa ned mot Mariholtet i Østmarka Palmesøndag i fjor, måtte jeg kaste inn håndkleet.
Rustadgutta som reiste sammen til årets løp fredag formiddag var Trollveteranene Ole Martin Bollandsås (deltok for 6. gang), Torfinn Evensen (4. gang) og førstereisguttene Atle Smenes (født 1989) og undertegnede (1960-modell). Etter å ha installert oss på en hytte noen hundre meter fra Venabu fjellhotell, der det var rennkontor og måltider, gjennomførte vi en rolig skitur i det strålende og vindstille vårværet. Rondanes mektige fjell, deriblant landemerket Muen (1424 m.o.h) framstod i sin flotteste prakt. Det var tørr snø, til tross for sol fra skyfri himmel. Etter å ha gått 5 kilometer fra hotellet kom vi til et skilt der det stod ”90 km til mål”. Vi snudde et par km etter det.
En hensikt med turen var å teste smøring. Jeg testet for moro skyld Start griptape, et produkt jeg har hatt mye glede av på trening, som også på dette føret – dvs. omdannet og tørr snø – fungerte utmerket. Jeg vurderte det som en mulighet i rennet, men tok ikke sjansen. Smøretipsene tilsa et tynt lag grunnklister og et tynt lag fiolett klister, muligens med dekning. Detaljer rundt dette ble behørig diskutert utover dagen. Værmeldinger og smøretips ble sjekket på nett, og telefoner til eksperter ble tatt. Til slutt havnet vi på Swix K20 klister og Rode fiolett spesial klister, dekket med Swix VR50.
Glid står sentralt når 95 kilometer skal tilbakelegges, spesielt når strekningen innholder lange strekk med ren staking. Jeg satset på at den nye lettvinte (og kostbare) HVC-væsken til Swix skulle gi tilnærmet like god glid som Cera og droppet følgelig pulver. Jeg har sansen for prinsippet bak HVC, da den i motsetning til Cera påføres like lettvint som en deodorant. Det spørs nok om denne enkle løsningen gir et like holdbart og bra sluttresultat som en fullverdig Cerapulverbehandling, spesielt når det er kuldegrader, og distansen er lang. Var den det ville det vel nesten være for godt til å være sant. Smøring skal ikke være enkelt …
Vi Rustadgutter var tidlig ute og la ut skiene før frokost, da det er få spor på startsletta og kjekt å sikre seg en OK startposisjon. Starten gikk kl. 08.00, og feltets utgangsfart på dette 95 km lange løpet var like stor som om det skulle vært en 10 km med fellesstart.
En erfaren skiløper danner seg raskt et bilde av hvordan egne ski glir i forhold til konkurrentenes. Jeg staket det jeg var kar om, og allerede over startsletta merket jeg nok at jeg ikke ville få noe gratis rent glidmessig denne dagen.
Det var godt å komme i gang. Løypa slynget seg over viddene i vindstille vær i faste og gode løyper, og jeg fant min plass i feltet i en gruppe som holdt en passende fart. Klisterblandingen fungerte bra, og skiene kjentes gode, men jeg la fort merke til at jeg ikke kunne hvile like mye som jeg hadde ønsket i utforkjøringene, det ble lett dannet små luker til mannen foran i sporet, og jeg var den i gruppa som måtte begynte å stake først etter nedoverbakkene, mens de andre fremdeles satt i hvilestilling. Formen var imidlertid bra, og jeg hadde krefter i overflod, så jeg kompenserte for de glidmessige lukene ved å stake ekstra hardt og sparke fra ekstra i motbakkene.
Jeg gikk offensivt så lenge jeg klarte, men Troll er langt, og lenger enn langt, så det ble gradvis stadig mindre futt i både fraspark og stavtak etter å ha passert 70 km. Det var da kjekt å kunne se fram til å bli heiet fram av kjentfolk, som jeg visste stod jevnt fordelt de siste milene. På slettene etter Lisetra stod min ektefelle Birgit Engelsen sammen med vår hund Missi og kom med oppmuntrende tilrop.
Opp de slake motbakkene mot Pellestova ble jeg en periode ledsaget av min gode skivenn Bjørn Christophersen. Han var er primært for å heie på sin sønn Christopher Christophersen Grindhaug, som senere på dagen gikk inn til seier i klasse 15-16 år på Trolls ”sprintdistanse” – 45-kilometeren.
Etter å ha tilbakelagt 75 km begynte festet å bli merkbart dårligere, noe som bidro til at tempoet dalte enda mer, men det var ikke snakk om å gå næringstom. Til det var bevertningen og servicen underveis for god. Det ble servert saft, kjeks, lefsebiter, rosiner og bananer jevnt og trutt hele veien av flinke frivillige.
På slettene mellom Pellestova og Nordseter vanket det kaffe og cola, appelsinbiter og oppmuntrende heiarop fra Rustadgutt Kåre Storbråten, som har bygget en flott hytte i nærheten, og som tradisjonelt yter Trollservice til Rustadløperne.
De siste kilometerne ble tunge, ikke minst de seige motene opp til Appelsinhaugen før nedkjøringen til Sjusjøen. For første gang i noe skirenn gjorde det vondt i selve hendene under dobbeltak, etter utallige stavtak med stramme remmer. Jeg visste jeg var først i sporet blant Rustadløperne, og antok at jeg heller ikke hadde løpere fra egen aldersklasse foran meg, da råsterke Geir Strandbakke startet i aldersklassen under meg her, selv om vi konkurrerte i samme klasse i Holmenkollmarsjen, som i likhet med Birken opererer med andre aldersintervaller enn andre turrenn. Ingen passerte meg de siste lette kilometerne inn mot mål, og det var godt å passere målstreken på Sjusjøen skistadion etter å ha vært i aksjon i 5 timer og 7 minutter… Jeg hadde imidlertid knapt fått tatt en slurk av saftkruset før jeg så at klubbkamerat og Trollveteran Torfinn Evensen stormet i mål, knappe minuttet bak meg, etter en sedvanlig sterk avslutning.
Etter løpet kom jeg i snakk med den sympatiske svensken Ronnie Löf, som har en lang rekke plasseringer blant de 100 beste i Vasaloppet, deriblant tre ganger blant de 40 beste. Med sin vitenskapelige bakgrunn innen tribologi – læren om overflater som er i bevegelse mot hverandre – har han innsikt i faktorer som påvirker friksjon mot mot snø. Löf er en type som gjerne deler sin kunnskap med andre, og det var interessant å høre hans betraktninger rundt skisåler, struktur og glid. Löf benytter sjelden toppingprodukter, og har kommet fram til at med riktig struktur så glir sålematerialet i seg selv så godt at glidvokser og pulver og væsker er tilnærmet overflødig. Til gjengjeld er han svært nøye med strukturen, som han oppnår med spesielle stålsiklinger og rilleverktøy. Dette arbeidet utfører han imidlertid på kort tid – en full konkurranseprepp gjennomføres på maks 10 minutter, uten at støv eller giftige gasser er involvert. Et annet særtrekk ved Ronnie er at han benytter staver på 180 cm, nesten like høye som han selv. Han gikk på blanke ski, og ble nr. 11 totalt i årets Troll Skimarathon.
Alt i alt var jeg fornøyd med egen innsats. Formen var bra, jeg hadde ingen uhell underveis og fikk tatt ut alle krefter. Vi i Rustad traff godt med festesmøringen. Gliden kjentes også god, hadde jeg gått for meg selv uten noen å sammenligne med hadde jeg betegnet det som kjempeglid.
Stadig flere av de beste langløperne velger å droppe festesmøringen. Det finnes imidlertid problematiske sider ved denne utviklingen, da det dukker opp en gråsone mellom klassisk langrenn og skøyting. Det rapporteres om svært hyppige bytter av spor blant enkelte, da man skyter fart når legger inn et par ekstra skøytetak i forbindelse med sporskiftet. Videre utnytter man hver sving til å ta flest mulig skøytetak, og det er ikke alltid like lett å se forskjell på fiskebein og glidende fiskebein, som jo er en form for skøyting.
Løypene var perfekt preparert, traséen er naturskjønn, akkurat passe kupert og fantastisk flott, avslutningen av løpet går forbi publikumsvennlige områder som Lisetra og Pellestova før den avsluttes med en tøff motbakke oppover Lunkefjellet til den fine utsikten fra toppunktet Appelsinhaugen før den stuper ned til Sjusjøen.
Jeg vil påstå at Lillehammer Troll Skimarathon er et tøffere løp enn Vasaloppet, som jeg har gått 6 ganger. Traséen i Troll er adskillig mer kupert, spesielt de siste 4 milene, og dessuten er distansen 5 km lenger.
Opplegget rundt start fungerte knirkefritt, det samme gjorde bagasjeutlevering, resultatservice, premieutdeling og busstransport etter målgang. Opplevelsen ga såpass mye mersmak at jeg allerede nå har bestemt meg for å delta i neste år, når Lillehammer Troll Skimarathon arrangeres for 20. gang.
– – – –
Deltakerrekord og nydelige forhold
Med sol, herlige spor og ny deltagerrekord med over 800 startende løpere totalt, hvorav over 500 på 95 km, ble Lillehammer Troll Ski Marathon 2014 en suksess, kan vi lese på hjemmesiden.
Svein Tore Sinnes vant en klar seier på tiden 4:26:12, mens tyske Theresa Eikhorn var beste dame på 5:23:34 på 95 kilometeren.
sportsmanden.no
