Sindre Torp vant Spitsbergen Halvmaraton
Løpsrapport fra verdens nordligste maraton, med isbjørnvakter!
Av Sindre Torp
Turen fra Tromsø, hvor vi til daglig studerer, til Svalbard, Spitsbergen Marathon og Longyearbyen startet med noen dager med fjelltur, museumsrunde og båtsafari med glimt av isbjørn. Å faktisk få se en isbjørn som ligger og venter ved et hull i isen på at en sel skal dukke opp er veldig gøy. Det er faktisk ikke så ofte isbjørnen viser seg for mennesker, så det å få med seg dette bidro til at Svabardturen allerede da var vellykket.
Så over til løpsdagen lørdag 7. juni, dagen for Spitsbergen Marathon. Kjæresten min, Eirin, som jeg reiste sammen med skulle løpe Spitsbergenmila og jeg skulle løpe halvmaraton, begge for Northern Runners, et løpenettverk i Tromsø. Denne dagen startet med lettskyet vær, cirka fem plussgrader og noe vind. Temperaturen var perfekt for løping, men med tanke på at store deler av halvmaratonløypa går nede langs sjøen, kunne vinden by på noen utfordringer. Ved startområde ved Svalbardhallen litt oppe i dalen var ikke vinden særlig fremtredende, men den kjentes. Halvmaratonløypa er rimelig kupert med en del seige motbakker, og en god del går på grusvei, så jeg var litt spent før start.
Startfeltet på halvmaraton var cirka 60 deltagere. Planen var å ta det rolig i første motbakke oppover dalen, som kommer cirka 50 meter etter start, for så å slippe opp litt da løypa vender nedover mot sentrum og sjøen og holde en fart rett under 4:10 min/km som ville resultere i personlig bestenotering.
Vi var to stykker som la oss bak ledesykkelen, Lotte Strøm Solli som ble beste dame og meg selv, men etter omtrent 3 km lå jeg alene. Dette var en helt ny opplevelse for meg, jeg hadde egentlig håpet å ha et par andre å løpe med, men innså nå at jeg kanskje måtte løpe hele løpet alene. Men tanken på at dette kunne resultere i seier ga meg motivasjon.
Det å løpe rundt i Longyearbyen er noe annet enn å løpe i Oslo eller andre byer. Tilskuermengden er svært lav, men de som er tilstede hjelper utrolig mye og få steder kan by på omgivelser som Spitsbergen Marathon. Bevæpnede isbjørnvakter på post og firhjuling er heller ikke dagligdags i mosjonsløp. Høyt skydekke gjorde utsikten fantastisk, og jeg klarte å ta innover meg denne underveis. I begynnelsen av løpet var sola delvis framme og i medvinden ble det faktisk nokså varmt, men ved vending i Adventdalen og tilbake mot vinden måtte glidelåsen på supertrøya opp og hanskene på. Jeg synes ikke vinden var spesielt sterk, men krevde en del temperaturregulering underveis.
(Foto: Longyearbyen fotoklubb)
Jeg klarte jeg å løpe jevnt og koste meg i løypa. Jeg visste lite om hvor langt bak nestemann lå, men korte blikk bakover tydet på at avstanden økte. Etter cirka 12 km tok jeg igjen en maratonløper (som startet en og en halv time før halvmaraton), og det å innhente løpere er alltid motiverende. Fra 17 km til 20 km er en lang slak motbakke som går på grusvei som ble ganske tung, men heldigvis var det medvind opp denne bakken, noe som hjalp på.
Det at i underkant av halvparten av løypa gikk på grus kan nok ha forlenget sluttiden noe, men jeg tror også at beina satte pris på vekslende underlag. Da jeg nærmet meg mål kikket jeg på klokka som viste 1.26-et-eller-annet, og jeg la inn en fartsøkning i håp om å komme inn under 1.27. Jeg kom ikke under, men tikket inn på akkurat 1.27.00. Det var en stor opplevelse for meg å kunne heve hendene over hodet og løpe over målstreken og vite at jeg hadde vunnet mitt første løp! Det er utrolig gøy, selv om min aller største konkurrent alltid vil være meg selv.
Eirin løp inn til 1.02.47 på mila, noe hun var fornøyd med, tatt den kuperte løypa og forholdene i betraktning.
Alt i alt ble vår Svalbardtur en stor opplevelse, både i et turistsyn og med tanke løpet. Svalbard og Spitsbergen Marathon anbefales, jeg kommer i hvert fall tilbake en gang!
Hjemmeside til Svalbard Turn med resultater
– – –
Maratondistansen ble vunnet av Knut Harald Semb fra Gjerpen på sterke 2.49.32, mens Therese Falk fra Romerike Ultraløperklubb vant damenes maraton på 3.34.49.
-Det var tungt å løpe alene hele veien, og Burmaveien er svært vanskelig når man er sliten. Forskjellen på å løpe her og i en storby er at man er utsatt for elementene. Man har vinden, og de lange håpløse slettene, sa vinneren Semb til Svalbardposten etter løpet.
Sportsmanden la for øvrig så sent som i mai ut rapport fra Svalbard Skimaraton også. Her kan du lese rapporten Joggekamerater gikk Svalbard Skimaraton i fantastisk vær!
sportsmanden.no
Tilbakeping: Deighan Hanssen og Haslie vant løpsfest i Ski - Sportsmanden