World Marathon Majors – hvilket er best?
Å løpe de seks World Marathon Majors er for mange det ultimate mål, som det var for vår lettbente blogger Janicke Ekelberg. Etter å ha erobret «verdensherredømme» har hun nå oppsummert alle de seks klassikerne, med en evaluering av alle løpene. Det er sikkert mange av Sportsmanden lesere som er nysjerrige på dette, så vi gjengir rapporten i sin helhet nedenfor.
Sportsmandens flyvende reporter Christian Odgaard har også løpt fem av de seks løpene i World Marathon Majors. Han har tidligere rangert disse og andre i reportasjen
10 internasjonale maraton med trøkk!!!
Den beste av de største
– Av Janicke Ekelberg –
Boston Marathon, London Marathon, Berlin Marathon, Chicago Marathon, Tokyo Marathon eller New York City Marathon? Hvilken av de seks World Marathon Majors er best, og hvor bør man egentlig begynne? Major eller ei, alle løp har sine kvaliteter. Felles for disse er at de er storslåtte, velorganiserte og arrangeres i byer som godt tåler et besøk uten å løpe maraton (tro det den som kan). Videre har hver av dem både sider som trekker opp og sider som trekker ned.
Mange har spurt hvilket av de seks store maratonløpene som er farvoritten. Så langt har jeg ikke vært i stand til å svare. Opplevelsene i hvert av dem har vært så heftige – så overveldende – at det har føltes som en umulig oppgave å skulle rangere noen av dem over de andre. En klar rekkefølge har jeg fremdeles ikke, men kanskje kan beskrivelsene av de forskjellige løpene her benyttes som grunnlag for å velge en egen prioritering på major-ønskelisten.
(Listen er sortert alfabetisk)
Berlin Marathon – Null stress
Berlin har en spesiell plass i mitt maratonhjerte. Det tok meg tre forsøk (og dyre påmeldinger) før jeg endelig kom til strartstreken i 2011 og fikk løpt mitt andre maraton, fire år etter maratondebuten i New York. Det var i Berlin 2013 sub 3:30-målet ble nådd første gang, og i Berlin 2014 ble det ny pers. Det trekker godt opp at løpsopplevelsene ved deltakelsene her har blitt delt og feiret med veldig mange mennesker.
Dato: Den siste søndagen i september
Startplasser: Lotteri fra og med 2012. I 2011 var det ren påmelding. Jeg mener å huske at jeg meldte meg på et par måneder etter at de åpnet. Ikke noe stress. I dag er det veldig vanskelig å få plass i Berlin. Basert på interessen for Springtimes plasser til Berlin gjetter jeg på at sannsynligheten for å få plass gjennom lotteriet er ca én til tre. Det er også mulig å få plass som «fast runner» – men da skal det løpes fort.
Startnummermessen: Stor og innholdsrik messe på den nedlagte, monumentale Tempelhof-flyplassen. Advarsel: Høy risiko for å svi av mye penger…
Startområdet: De store områdene rundt Riksdagsbygningen og Strasse des 17. juni i Tiergarten er åstedet for starten. Enkel adkomst, god organisering for innlevering av bagasje og veldig greit å komme inn i startgruppene.
Løypa: Paddeflat og rekordrask! Det er her verdensrekordene settes (1998, 2003, 2007, 2008, 2011, 2013, 2014) og det er lett å la seg inspirere av den enorme mengden entusiastiske tilskuere. Det er knapt noe sted underveis man ikke hører rytmene fra musikk. Takket være de brede gatene er det greit å løpe i ønsket tempo relativt tidlig (naturligvis avhengig av startgruppe).
Målgang: Majestetisk målgang i samme område hvor starten går! Det siste stykket løper man den flotte Unter den Linden, tett kranset med ivrig publikum og med den mektige Brandenburger Tor i sikte. Gjennom portalen ser man målgangen, og den gullforgylte seiersgudinnen – siegesseule – i tronende i bakgrunnen. Å hente ut bagasje er like enkelt og smertefritt (bortsett fra de vonde bena) som å levere den inn.
Vær og føreforhold: Ofte svært gode forhold. Kjølig morgen, men gjerne fin temperatur til å slappe av på plenen foran riksdagsbygningen etter løpet.
Fordeler: Samme tidssone. Kort reisevei. Super organisering. Kilometermarkeringer hele veien.
Ulemper: Hmmm. Kommer ikke på noen…
Race reports: Skuffelse (2009), Den absolutte nedtur (2010), Ich habe noch einen koffer in Berlin (2011), Berlin Marathon 2013 (smått ekstatisk) og Berlin Marathon 2014 – Løp som en mann
Boston Marathon – Den høythengende klassikeren
Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes da bekreftelsesmailen fra Boston Athletic Association (B.A.A.) ramlet inn i mailboksen første gang: Vantro, skrekk – og naturligvis glede. Mens New York er den ene store om man bare skal løpe én, er Boston klassikeren som henger høyest fordi man må kvalifisere seg til den*. Du må rett og slett være en forholdsvis god løper for å komme med. I USA er det viktigere å kunne kalle seg BQ (Boston Qualifyer) enn å faktisk delta i løpet.
Allerede fra bekreftelsestidspunktet var Boston Marathon et helt spesielt Major-løp. Nøyaktig hvor spesielt det skulle bli kunne jeg ikke ane. Min første Boston-deltakelse var i 2013. Ikke lenge etter at jeg hadde passert målstreken, komplett utslitt og veldig bestemt på at jeg aldri skulle løpe Boston igjen, gikk to bomber av i målområdet. Året etter fullførte jeg på ny. I år skal jeg være resiseleder på Springtimes tur til Boston, men uten å løpe selv. Jeg gleder meg til å se arrangementet fra publikumssiden, men håper også å sanke flere utgaver av den lekre Boston-medaljen senere.
*Det finnes muligheter for å kjøpe plass til Boston gjennom arrangørens Travel Partners også, men plassene er svært begrenset.
Når: Den tredje mandagen i april, på Patriot’s Day.
Startplasser: Boston krever kvalifisering. Her er det ikke noe lotteri. Det er dog mulighet til å skaffe plass gjennom arrangementets internasjonale reisepartnere.
Startnummermessen: Min favoritt. Kanskje ikke like stor som New York, men ikke noe annet sted føler jeg for å fråtse i løpejakker, trøyer, tights – og annet snacks – med løpets logo på som her. Boston er liksom ekstra kult.
Startområdet: Starten går i den lille bye Hopkinton ca fire mil utenfor Boston sentrum. Man kommer seg dit med de klassiske, gule skolebussene som arrangøren setter opp for løperne ved Boston Common-parken i sentrum. Det er også der, før man reiser til Hopkinton og starten, at man leverer inn eventuell pose med skiftetøy. I Hopkinton er det et stort område med telt, noe underholdning og servering. Litt som New York, men noe mindre.
Løypa: Boston byr på en A til B-løype med netto fall, men la deg ikke lure. Det kan løpes fort her, men mange får det tøft fra ca 27 kilometer når de beryktede «Newton Hills» tårner seg opp foran en. På dette realtivt tøffe punktet i maraton får man nemlig en serie på fire seige bakker hvor den siste kalles «Heartbreak hill». Løypa går gjennom flere byer underveis, og det er et imponerende og entusiastisk publikum langs det meste av løypa. Bostonianerne er stolte av løpet sitt, og det er ikke så rart; Det er tross alt vedens eldste årlig arrangerte maratonløp.
Målgang: Den malte målstreken i Boylston street er permanent, og friskes opp for løpet hvert år. Igjen noe som viser hvilken plass Boston Marathon har i byen. Akkurat som i Berlin ser man mål på lang avstand, og det kan virke som målportalen knapt kommer nærmere når man sliter seg frem. Samtidig er det bare å nyte og ta alt inn – strekningen, publikum, medløperne, stemningen – så langt man orker. Det går lett å hente ut eventuell bagasje.
I 2013 filmet jeg oppløpet i Boston Marathon. Om lag en time senere var dette forvandlet til et forferdelig terroråsted. Filmen måtte jeg senere sende til FBI.
Vær og føreforhold: Løpet går i brytning mellom vinter og vår, så været kan variere mye. De to årene jeg har deltatt har det vært ganske perfekte maratonforhold med rundt 10 grader. I 2012 fikk imidlertid løperne bryne seg på tredve tøffe varmegrader… Den type temperatur hører dog til sjeldenhetene.
Fordeler: Veldig bra messe og expo. Målgang i sentrum, nær park hvor det er mulig å slappe av litt etter løpet. Historisk og veldig flott maratonarrangement. Hele byen ER maraton denne helgen! Herlig stemning.
Ulemper: Feil tidssone. Vanskelig å få plass. Lang reise. Tøffe bakker! Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.
Race reports: Boston Marathon 2013 – Ikke helt som tenkt og Boston Marathon 2014
Chicago Marathon – En miks av Berlin og New York
Selv om Chicago har en rask løype var mitt mål kun å fullføre for å hente medaljen til Major-samlingen. Det var det fjerde maratonløpet på åtte uker og det måtte graves dypt for å finne motivasjon. Å forholdsvis lett løpe inn til ny pers bare to uker etter rykende fersk pers fra Berlin var derfor nokså surrealistisk.
Når: Oktober
Startplasser: Lotteri og kvalifisering på tid. Usikker på oddsen for å få plass. Overraskende få nordiske deltakere det året jeg deltok. Selv danskene, som stort sett er veldig synlige rundt om, glimret med sitt fravær.
Startnummermessen: Litt skuffende må jeg innrømme. Ikke dårlig, bare ikke så bra som Boston og New York. Hadde sett for meg at den ville være på samme nivå. Stort lokale, god plass, men få utstillere. Verst av alt – Adidas var ikke der… (jeg hadde planlagt å kjøpe maratonskoene – nye Energy Boost – på messen).
Startområdet: Starten går i Grant Park, sentralt og lett tilgjengelig i byen; Enkel adkomst og god organisering. Lett å levere inn bagasjeposen med skiftetøy, lett å komme seg til startgruppen sin.
Løypa: Chicago byr på en flat og rask rundløype. Den er såpass rask at det ble satt verdensrekord her i 1984 og 1999. Man løper både inne i sentrum, mellom høye skyskrapere, og litt utenfor. Lyden av publikum i gatene mellom de høye bygningene var det som vekket motivasjonen i meg – heftig!
Målgang: Det jeg husker best fra målgangen var overraskelsen over å være i bedre form enn jeg var i Berlin to uker før, på tross av at jeg forbedret tiden med ca ett minutt. Samtidig husker jeg at det var en bakke der på slutten som jeg hadde ledd hånlig av før løpet («Bakke du liksom») som kjentes forferdelig tøff når den skulle forseres under de siste få hundre meterne. Ellers var det topp å komme i mål i parken hvor vi hadde startet noen timer før. Fabelaktige funksjonærer! Selv om man bare er en mosjonist i mengden føler man seg som en stjerne. Enkelt å hente ut bagasjen igjen.
Vær og føreforhold: Forholdene var topp i fjor, med kjølig morgen og rundt 10-12 grader under løpet. Ved målgang var temperaturen på behagelig «ligge og hvile i parken»-nivå.
Fordeler: Start og mål på samme sted og nær sentrum betyr enkel logistikk. 27th mile post marathon party – levende musikk, gratis øl til løperne og mulighet for å ligge i gresset og nyte synet av skyskraperne rundt – rett og slett herlig!
Ulemper: Lang reise og feil tidssone. Litt kjedelig messe/expo. Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.
Race report: Chicago Marathon 2014 – Impossible is Nothing!
London Marathon – For en god sak
Jeg kjøpte startplassen til London gjennom Springtime lenge før jeg begynte å jobbe for dem. Artig at de som var reiseledere på turen nå er kollegaer. Løpet ble imidlertid en sørgelig affære for min del. Full kollaps ved halv distanse, masse gåing og medfølgende stor skuffelse tidsmessig.
Tanken på medaljen var det som hindret meg fra å bryte.
Når: April
Startplasser: Charity, charity, charity. Alternativt plass gjennom løpsreisebyrå. Jeg er usikker på om det går å få plass direkte, med mindre du samler inn penger og betaler til veldedighet. Av alle World Marathon Majors er det London og Boston som det er vanskeligst å få plass i.
Startnummermessen: Egentlig for ille, men denne messen husker jeg ikke…
Startområdet: Utenfor sentrum. På reisen med Springtime var det ordnet med buss fra hotellene. Alternativet er sikkert t-bane. På den store sletten ved starten var det godt med plass, mange «bajamajaer» og underholdning på store skjermer. Den beste underholdningen er uansett å sitte og se på folk frem til man må gå inn i sin startgruppe.
Løypa: Også London byr (egentlig) på en rask løype. Det ble sist satt verdenrekord her 2002. Man ser mange severdigheter underveis, og det er virkelig kult å løpe over Tower Bridge. På slutten passerer man Big Ben og løper langs St. James Park opp til Buckingham Palace.
Målgang: Rett etter passering av Buckingham Palace, inn på The Mall, ved St. James Palace, går man i mål. Staselig og fint og veldig sentralt.
Vær og føreforhold: Vårstemning, med alt det kan bety. Da jeg løp London i 2012 var det kjølig på morgenen, ganske perfekt for maratonløping underveis, og behagelig temperatur til å slenge seg på gresset en stund ved målgang.
Fordeler: Nære. Samme tidssone og kort reisevei. Grei destinasjon å dra med familien på tur.
Ulemper: Veldig vanskelig å få plass. Behov for transport til starten (om man ønsker å bo i sentrale strøk). Trangt i starten. Mulig jeg hadde startgruppe for langt bak, men det tok lang tid før jeg kunne løpe i ønsket tempo (men det skar seg jo uansett da). Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.
Race reports: London Marathon – Skuffelse og glede
New York City Marathon – If you can make it there…
Også New York kommer for alltid til å ha en helt spesiell betydning for meg. Det var her den eneste ene skulle løpes. «Once in a lifetime», og alt det der. Etter en entusiastisk start møtte jeg min første maratonvegg før halvløpt løp. Jeg slet meg igjennom, men tok ikke løpeskoene på igjen på et halvt år. Når jeg først gjorde det bestemte jeg meg for å løpe hele tre (og senere fire) maraton til før runding av de krisebefengte 40. Go figure… I 2013 ble det sub 3:30 for andre gang, bare fem uker etter første sub 3:30-løp i Berlin. Løpet i 2014 kommer for alltid til å huskes som «the windy one».
Når: Den første søndagen i november
Startplasser: Lotteri, og kvalifisering på tid for de raskere. Jeg har hørt at oddsen i lotteriet er ca én til syv. Tidligere var man garantert plass om man var med i lotteriet tre ganger uten å få plass. Denne regelen er fjernet. Beste mulighet for plass er gjennom arrangørens «International Travel Partners». For eksempel Springtime.
Startnummermessen: Yeah baby! New Yorkerne vet at startnummermessen og tilhørende expo er en del av hele opplevelsen. Masse moro å shoppe!
Startområdet: Starten går ved den mektige Verrazzano Narrows-broen på Staten Island-siden, med utsikt til Manhattan Skyline i det fjerne. De fleste kommer seg til Staten Island med båt fra Manhattan. Jeg har kun reist med Springtime som har egne busser ut til startområdet fra hotelldøren. Ute ved starten er det enkel servering av varm drikke og bagels til løperne. Innleveringen av bagasje er grei, men alt må leveres inn ca en time før start. Ergo er det viktig å ha med varmt tøy som kan kastes ved starten. Det er satt frem store kasser for innsamling av slikt tøy, og dette doneres til hjemløse.
Løypa: Nokså krevende løype på grunn av de tøffe broene. Det er fort gjort å bli litt for ivrig den første kilometeren opp (!) Verrazzano Narrows-broen. Queensboro Bridge har tatt knekken på mange løperben, og synet av den lange og bølgende fifth avenue har på tilsvarende vis tatt knekken på mange løperes mot og viljestyrke.
Målgang: Å kjempe seg gjennom den siste oppoverbakken i Central Park, blant alle lands flagg og løpets «hall of fame» med Grete Waitz som høydepunkt for norske løpere, til den legendariske målportalen er en opplevelse av de virkelig sjeldne. Etter løpet sluses man videre, ut av parken, og det er stort sett bare å kare seg tilbake til hotellrommet. Har du levert inn pose med skiftetøy må du belage deg på å gå ca 10 minutter lenger før du slipper ut av parken. Har du ikke levert inn pose får du gå ut av Central Park tidligere og får en New York City Marathon fleece-poncho. Valget BAG (innlevering av pose med skiftetøy)/NO BAG (ikke levering av skiftetøy) må tas lenge før løpet. Jeg foretrekker «NO BAG»!
Vær og føreforhold: Ofte kaldt på morgenen, ned mot null grader, og så nærmere ti midt på dagen. Forsåvidt bra maratontemperatur men det er veldig viktig å ha nok (kastbart) varmt tøy ved starten.
Fordeler: Heftig løp gjennom alle New Yorks bydeler… Det får liksom ikke blitt større. Super organisering. Målgang i Central Park, med mulighet for kort vei til hotell. Fabelaktig publikum, og veldig mye hyggelig kudos å få fra New Yorkere om man går med medaljen etter løpet: «Did you run? Wow, thats amazing!» Ikke noe spørsmål om hvor lang tid du brukte her.
Ulemper: Lang transport til starten, og ofte ganske lang og kald ventetid der ute. Feil tidssone (men det hjelper litt at de går fra sommertid til vintertid natten før løpet – en time ekstra hvile er bra). Ikke noe sted å slappe av og nyte stemningen nær målgang. Nå er det forsåvidt også i kaldeste laget å gjøre det. Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.
Race reports: Marathon #1 – ING New York City Marathon 2007, New York City Marathon 2013 og Medaljens fremside – New York City Marathon 2014
Tokyo Marathon – Nummer seks!
Det føltes som et tungt tilbakeslag da Tokyo ble lagt til listen over Majors i 2013. Jeg manglet bare Chicago Marathon og gledet meg over å være så nær målet om å ha løpt alle fem World Marathon Majors. Med tillegget av et sjette løp, Tokyo Marathon, gled drømmen om verdensherredømme langt vekk igjen. Faktisk helt til den andre siden av kloden…
Når: Februar.
Startplasser: Lotteri. Jeg har hørt at oddsen i lotteriet er ca én til ti. Beste mulighet for plass er gjennom arrangørens «International Travel Partners».
Startnummermessen: Messen holdes i Tokyo Big Sigth, en gigantisk og futuristisk messe-/konferansebygning. Det er også ved denne bygningen målgangen for løpet ligger. For meg var messen det stedet, den opplevelsen, under oppholdet i Tokyo som ga sterkest «Lost in Translation»-assosiasjon. Det gikk veldig fint å hente ut startnummeret ettersom det var egne disker for «overseas runners» med funksjonærer som kunne engelsk. Etter henting av pose og testing av chip bar det inn til messen. Mengder av utstillere, stort sett av ukjente merker og produkter, delte ut flyers og pratet til alle på høyhastighets-japansk – selv oss som helt opplagt ikke var japanere. De kjente sportsmerkene kom man først til etter å kommet seg igjennom og tatt rulletrapp til etasjen under. Det skjønte vi først når vi kom dit. Jeg handlet ingenting selv, men det var flere andre som fikk skaffet seg japanske versjoner av kjente Adidas-modeller til halv pris vet jeg.
Startområdet: Sentralt område i Tokyo (Shinjuku). God plass og festlig start med rungende korsang og konfetti.
Løypa: Fin løype med start og mål på forskjellige steder. som begynner slakt nedover. Stort sett flat, men noen bakker på slutten. To steder går løypa ut og inn samme vei, og ganske mange kilometer. God underholdning å studere møtende løpere, både de som er raskere og de som kommer etter.
Målgang: Selve målgangen, portalen og stemningen direkte rundt, er den desidert «kjedeligste» av majorene. Det er lite liv og festivitas der, men god organisering og det er supert at man raskt kommer inn, under tak, i den enorme konferansebygningen Big Sight. Det gjør hvile, klesskift og gjenforening etter løpet veldig komfortabelt.
Vær og føreforhold: Middeltemeraturen i Tokyo i februar er syv grader. Velegnet for maratonløping, men det er viktig å ha nok (kastbart) varmt tøy ved starten.
Fordeler: Start i sentralt område. Muligheten til å være innendørs etter målgang. Kilometermarkeringer hele veien. Eksotisk.
Ulemper: Tidlig på året, det krever litt å være maratonklar allerede i februar. Lang reise og definitivt feil tidssone.
Race report: Søvnløs i Tokyo – Tokyo Marathon 2015
Uansett hvilket av major-løpene man deltar i er det overhengende risiko for fantastiske opplevelser. Om jeg bare kunne løpe ett av dem igjen så ligger bakgrunnen for valget i min personlige World Marathon Major-historie. Etter å ha vaklet mellom Chicago og London har jeg innsett at det måtte ha blitt London. Årsakene er:
- Det er det major-løpet det er lengst tid siden jeg løp.
- Opplevelsen i løpet i 2012 var dårlig, utelukkende grunnet egen feildisponering. En revansje, i form av et bedre gjennomført løp, føles helt nødvendig.
Om det blir neste år, i 2017 eller senere får vi nå se, men tilbake til London skal jeg.
Og Chicago.
verdensherredømme…
Det er fascinerende hvordan livet kan ta uventede vendinger. Hvor stor er egentlig sannsynligheten for at en vilkårlig, maratonfascinert hobbyløper får en jobb som gjør det lettere å fullføre World Marathon Majors? De fire første – New York, Berlin, London og Boston – ordnet jeg på egenhånd. Familien ble dratt med på tur (solgt inn som årets ferie) i jakten på dem. Heldigvis er alle Major-byene populære turistmål også for ikke-løpere. Jakten på verdensherredømme ville imidlertid tatt et par år til om jeg ikke fått Springtime-jobben og vært reiseleder i Chicago og Tokyo. Verdensherredømme hadde det blitt uansett, bare litt senere.
Finisher-metallet fra alle World Marathon Majors er en stolt samling for den medalje-glade/gale. Er man en skikkelig maraton-nerd kan man i tillegg kjøpe et offisielt «Six Star Finisher Certificate» med tidene fra de forskjellige løpene. Da kommer man også på listen over «Six Star Finishers» (pdf). Foreløpig er det flere svensker, dansker og finner på listen, men ingen nordmenn. Det skal det bli en endring på nå!
Janicke
