Reisebrev fra Tokyo Maraton
Med Trond Inge på tokt i Tokyo – en utvidet racerapport
Alle bilder: Privat eller kjøpt fra arrangør
– Av: Trond Inge Carlsen –
Påmelding og planlegging
Det gjeveste for en maratonløper er å løpe alle løpene som inngår i World Major Series. Dette har tidligere bestått av Berlin, London, New York, Chicago og Boston. For et par år siden kom også Tokyo med i denne serien. I september ifjor fikk jeg bekreftelsen på at jeg var valgt ut som en av 35.000 heldige startere. Det var hele 350.000 som søkte. Blant andre heldige var Øystein Ringnes, som også ble mitt reisefølge. Vi valgte da et rimelig hotell rett ved start, IBIS, til 700 kroner natten for et singlerom og 800,- for et dobbeltrom, noe som skulle vise seg å være vellykket. Utfra tidspunkt for avreise og hjemreise valgte vi Air France som samarbeider med både KLM og Japan Airlines. Vi flyr da via Paris ut og Amsterdam hjem. Det var første gang begge to reiste så langt østover, og det skulle vise seg å være lenger enn langt. Flytiden kunne kortes adskillig ned dersom vi hadde gjort som Springtime og flydd via København med SAS, men det korteste er Finnair via Helsinki. Men pga tidspunkter ville det innebære en ekstra fridag. Ettersom Japan ligge 8 timer foran oss, ville dette klart utfordre oss på søvnen. Vi valgte å ikke justere døgnrytmen før vi reiste, men skulle isteden hoppe over en natt ved å fly natt norsk tid og dag på Japan tid. Vi ville da komme fram på hotellet kveldstid japansk tid og automatisk være tilpasset ny døgnrytme. Det var teorien, iallefall.
Fra påmelding til avreise
Tiden fra påmelding til avreise Tokyo har bestått av flere måneder med skadeavbrekk, og å løpe konkurranse er egentlig helt uaktuelt, ettersom det er begrenset hvor fort jeg kan løpe. Og jeg trenger ikke startnummer for å ta meg en rolig joggetur. Men med maraton er det annerledes. For det første må de planlegges mange måneder i forveien. For det andre er det en stor sosial og kulturell opplevelse. Og for det tredje er det fullt mulig å løpe en maraton i joggetempo, iallefall i de store by-maraton, hvor det jo er mulig å spasere gjennom uten å bli sist engang.
Uansett hvor stor byen er, så er store deler av byen forberedt på maraton og slutter opp om det, og mange kjente og ukjente personligheter som primært driver med andre ting enn løping benytter sjansen til å sole seg i glansen av det store arrangementet. Og det er bare positivt, jo mer omtale om maraton, jo større sjanse er det for å få flere folk ut å løpe i gatene. Det er fortsatt altfor mange som ikke løper. Og ikke alle er interessert i å løpe fort. Jeg tilhører dem som helst vil løpe fortest mulig, men som for tiden ikke kan løpe fort. Så da blir det desto mer tid til å studere alle severdigheter vi passerer og alle tilskuerne, og som i Tokyo, alle de andre deltakerne.
Utreisen
2 dager før avreise pådrar jeg meg min første luftveisinfeksjon på 8 måneder og sår i hals og bryst og påfølgende heshet og hoste forfølger meg gjennom hele turen og til etter at jeg er kommer hjem. Avreisedagen drar jeg fra kontoret 14:15 og den første jeg treffer på fortauet utenfor kontoret mitt er Jens Kristian Berg. Han har kontor rett over gaten for meg. Han ønsker oss lykke til og snart er vi på vei til Paris i Air France flyet. På Charles de Gaulle flyplassen er det store avstander og vi må reise med to busser for å komme fram til neste fly, og imellom blir vi sendt hit og dit da det er særdeles mangelfullt med engelske språkkunnskaper hos franskmennene. I tillegg streiker de franske drivstoffleverandørene, så vi blir 2 timer forsinket. Men til slutt er vi på plass på Japan Airlines og der er det super service hele veien og god plass på flyet til Nippon, solens land.
På Narita flyplass i Tokyo går det lekende lett å komme seg gjennom. Vi velger å ta flybuss som tar 80 minutter til hotellet til den nette pris av 200 kroner. Taxi koster 10 ganger så mye. Vi kjører planfritt og lyskryssfritt nesten helt fram til hotellet. Underveis Får vi et ganske bra overblikk over Tokyo by night, og vi skjønner at dette er en riktig stor by, faktisk verdens største leser jeg i den danske guiden jeg har kjøpt fra Politiken. Ettersom vi aldri har vært i Tokyo før og heller ikke kjenner til byen, aner vi jo ikke hvilke landemerker vi passerer. Men plutselig får vi øye på en kopi av Eiffel tårnet i full størrelse som her heter Tokyo tower og er farget i Orange, rager 333 meter over bakken, 13 meter høyere enn originalen i Paris.
Da vi ankommer hotell IBIS i Shinjuku 19.00 japansk tid er klokken i Norge 11.00 på formiddagen og vi har fremdeles ikke sovet, men etter en rask middag på McDonald vil Øystein gjerne se sprintfinalene i VM på ski fra Falun. På hotellet er det ingen kanaler som viser VM, så vi begynner å lete etter sportspuber som viser det, og på tredje forsøk lykkes vi og får sett Northug sikre norsk gull. Bjørgens gull forsvant i et lokalt innslag. Etter å ha smakt på det lokale ølet tusler vi strålende fornøyd hjem 01:30 på natten, og vi har vært våkne i 36 timer. Å sovne da er mao ikke noe problem.
2 dager før
Vi sover helt til 10:00 og spiser frokost 13:00 i 45.etasje i Tokyo Metropolitan Government building midt i startområdet, som også er under en kilometer fra hotellet. Prosjekt døgnrytme er mao utsatt er par dager. Resten av dagen tilbringer vi på Expoen som er kjempediger og ligger i målområdet nede ved havnen, ca en mil fra starten. Såvidt jeg kunne se var det ingen hoteller i nærheten der. Men det går metro rett hjem, og det litt dyrere hotellet Keio Plaza som ligger midt i starten og som Springtime bor på har egen shuttelbuss hjem etter målgang. På kvelden spiser vi sushi sammen med Mona Rydland og Nina Ytterstad, som er på persejakt og reiser med Springtime. Denne kvelden får vi lagt oss i ordentlig tid og sovner 22:00.
Dagen før
Dagen før dagen våkner vi hhv 00:30 og 02:00 og får ikke sove mer. Det blir surfing på nettet fram til frokost 06:30. Dagen går med til sightseeing i Tokyo hvilket innebærer å utforske t-bane nettet. Det er flere linjer i Tokyo enn noen annen by jeg har vært i, og det er flere ulike selskaper som driver de ulike linjene, og intet T-bane kart dekker dem alle. I tillegg står det veldig dårlig til med engelsk kunnskaper blant de japanere vi treffer på, både service og informasjonsfolk. Og alt står skrevet på japansk, men innimellom er det noe på engelsk også. I tillegg er det opptil dusinvis av utganger på en enkelt stasjon, og flere ulike billettautomater for de ulike linjene. Så vi leter etter det som står innimellom og følger skilter slavisk, og etter litt research har vi funnet en grunnregel som gjelder for det meste. Finn stasjonen vi skal av på, finn linjen som fører dit og finn endestoppet på den linjen. Deretter finn en betalingsterminal og finn ut hvor mye vi skal betale. Det er i tillegg farger og nummerering som hjelper oss på vei. Og ved bytte av linje, må alle disse tingene huskes på nytt. Så er det å bevege seg i labyrintene på stasjonene, og følge med på reisen fra innsiden av vognene. Det hele krever åpenbart et våkent og opplagt sinn, og ikke bakrus, trøtte bein og døgnvillhet. I rushtiden er det elver av folk som strømmer ut og inn av vognene og stasjonene. Taxi er selvfølgelig et alternativ men koster 10 ganger så mye og en kommer ikke fortere fram.
Vi rekker en tur til Tokyo station, en av de eldste stasjonen i byen og en svær og arkitektonisk severdighet. Derfra rusler vi langs vollgravene til Keiserpalasset, hvor vi skal løpe langs dagen etter. Parken hvor Keiserpalasset ligger er like stort som halve Central Park i NY. Deretter tar vi en tur i Tokyo Tower, før kvelden avsluttes med pasta og pizza på Keiko hotell sammen med Janicke , Nina og Mona. Deretter sovner vi uten problem 22:00.
Race Day
Fordelen med å ikke skulle løpe fort, er at en ikke trenger å bruke særlig tid på forberedelsene og en kan ta løypa som den kommer, en kilometer er en kiloemeter uansett. Men maraton er maraton og langt nok, så noen minimumsforberedelser må gjøres, som å legge fram alt en trenger kvelden før og ikke å spise senere enn tre timer før start. For min del betyr det å stå opp 05:00 og spise en banan, en yoghurt, noen sandwiches og drikke ferskpresset appelsinsjuice. Alt forhåndsinnkjøpt og lagret i minibaren. 02:00 våkner jeg av at jeg hoster, da halsen og brystet er tett og klør på en gang. Deretter er det umulig å sove, men jeg føler jeg får slappet av i sengen likevel. Etter at min frokost er fortært holder jeg Øystein med selskap på hotellets ordinære frokoststed. Øystein har sovet enda mindre enn meg, og vi sitter med utsikt over løypas passering etter en kilometer, som går rett forbi hotellet vårt. Det er 5 grader og vi frykter at det skal bli regn under løpet. Vi sikrer oss derfor med å bruke lang supertrøye.
Litt over en time før start rusler vi oppover mot startområdet. Ganske bra luksus å kunne gå så sent fra hotellet på et så stort løp med 35.000 deltakere. Men det er meget bra organisert og det tar bare 1/2 time gjennom sikkerhetskontrollen, bagasjeinnlevering og dobesøk før vi er på plass i pulje B. Det lønner seg å velge de doene som står sist inne ved den inngangen en skal bruke, for der er det minst kø. Oppvarming bør en også ha unnagjort før en går til startområdet. Jeg har med meg en ekstra bukse og genser som kan kastes når starten går, ellers blir en veldig kald. Vi treffer Nina i startbåsen, og hun har planer om å løpe på under 2.51 og ny pers. For henne er det dessverre håpløst at pulje A er fylt opp med alle nasjonale løpere som bare trenger å løpe fortere enn 3.45, og en haug med 10km løpere. Det går nemlig et 10km løp samtidig som følger samme trasé. Det går derfor altfor sakte for Nina de fem første kilometerne.
For meg er det helt perfekt da jeg ikke kan eller skal løpe fortere. På forhånd antar jeg en fart på 5.00-5.30 pr km. Men ettersom de første 5 km er mye slake nedoverbakker ligger farten under 5min pr km. Jeg fortsetter å holde den farten også når det flater ut. Ved 8-9 km begynner det å gjøre vondt i hoften, men ved å justere farten ned litt går det over. Etterhvert varierer farten veldig mellom 4.15 og 5.10, men de fleste km ligger på 4.30-4.40. Det virker som kroppen min er programmert på 4.15 så det er vanskelig å løpe stabilt på en lavere fart. Men jeg trives veldig godt med tempoet og pga sår hals kan jeg heller ikke løpe så fort at jeg blir andpusten.
Det er 5 varmegrader, overskyet, lite vind og ingen nedbør. Det blir faktisk for varmt å løpe i lang supertrøye og buffen på hodet må av. Det er hele tiden mange folk på alle kanter og mange ulike påkledninger. Noen japanere løper fortsatt med gjennomsiktig regnfrakk, mens andre er utkledd i alt fra Donald Duck og Spiderman til kelnere, kokker og samuraiere. Noen av de med kostymer løper også veldig fort. Over halve løpet løper vi mot hverandre og jeg så en fyr som lå godt foran 3-timersballongen som løp i hvit skjorte, slips og mørk dress.
Etter ca 13 km ser jeg eliten komme imot på deres ca 18 km og det er et imponerende syn der de flyter over bakken. Bak eliten er det store avstander mellom løperne. Men de som jeg kjenner ser jeg ikke noe til, det er rett og slett for mange folk. Jeg må jo også følge med på de foran meg og på underlaget jeg løper på selv. Ved ca 16 km ser Janicke meg, og ettersom hun startet i puljen bak meg har hun altså ubemerket løpt forbi meg tidligere i løpet. Nina ser jeg først ved hennes 28km, og da ser hun veldig sprek ut.
Det var kun fartsholdere pr 1/2 time og jeg holdt meg i nærheten av 3.30 ballongene og tok en sjanse på at jeg kunne ligge der fram til mål selv om jeg på forhånd antok jeg ville ha mer enn nok med å henge med 4-timers ballongen. Jeg passerte halvmaraton på 1.43 og etter et dobesøk ved 24 km var jeg fortsatt sammen med 3.30 gjengen. Men derfra og inn seg jeg naturlig i fra dem og synes det gikk så lett at jeg fikk en vill ide om å løpe på negativ splitt, altså andre halvdel fortere enn første halvdel. Jeg glemte fullstendig at jeg var skadet og at jeg nesten ikke hadde løpt på asfalt siden Ribbemaraton i romjulen. Så dette var naturligvis direkte uklokt, men så langt ut i et maratonløp er man ikke riktig klok. Og i tillegg er løypeprofilen på andre halvdel i Tokyo tyngre enn første halvdel.
Jeg begynte å avansere i feltet, og tok igjen flere som jeg hadde sett tidligere, både damer og herrer. Jeg fikk øye på en fyr med Skytree på hodet, verdens høyste tårn. Han avanserer også så det tar litt tid å få kontakt. Han får hele tiden mye oppmerksomhet, så det er litt gøy og ekstra stemning noen kilometre før jeg siger ifra ham også. På de siste kilometrene er det flere broer vi må over, og motbakker på slutten av en maraton er alltid blytungt.
Løypen er veldig lettløpt og vi passerer mange av de store severdighetene. Ved 8-10km løper vi langs Keiserpalasset, ved 12 km passerer vi Tokyo Tower, denne Eiffel tårn kopien som er 13 meter høyere enn originalen. Halvveis og ved 34 km løper vi gjennom Ginza som er luksushandlegatene med Sony bygget og ligger like ved Tokyo station og Keiser palasset. Ved 28 km i Asakusa passerer vi det eldste templet i byen, Sensoji fra år 600. På kartet er alle templene merket med hakekors. Kun 1,4 km østover rager verdens høyeste tårn Skytree 634 meter over bakken, og midt i mellom renner elven Sumidagawi hvor en kan ta elvecruise fra og helt ut i havnen med drøssevis av attraksjoner. Ved 35 km sneier vi såvidt borti verdens største fiskemarked Tsukiji uten at jeg tror noen legger merke til det.
Ved 30 km begynner lårene å verke, noe som er ganske vanlig så langt ut i løpet, og det blir jo bare verre og verre. Etter 35 km begynner også motbakkene og nå er jeg virkelig på defensiven. Jeg har mer lyst til å sette meg ned enn å løpe videre, men utsetter det steg for steg, noe som også er normalt etter 35 km. Jeg prøver å tenke på at den farten jeg holder nå er langt lavere enn det jeg vanligvis holder på en maraton, men jeg må likevel kjempe like mye, så jeg vet ikke om det er en positiv eller negativ tanke. Farten går uansett motvillig ned. Men jeg kjenner heldigvis ikke noe til betennelsen i hoften og jeg er verken kvalm eller har krampetendenser.
Jeg blir tatt igjen av Skytreemannen og tenker at nå har jeg gjort mitt i dag, men ved 39 km blir jeg plutselig passert av en 3.30 fartsholder. Jeg henger meg umiddelbart på og farten øker så mye at jeg blir andpusten for første gang i dag. Ved 40 km sjekker jeg klokken og ser at han ligger langt foran skjemaet sitt, men oppdager at han pusher en mann og en dame som virkelig sliter men avanserer i feltet. Ved 41 km drar de fra meg i en bratt motbakke, men etter bakken tar jeg de igjen og drar fra dem. Nå lukter jeg målsnoren og går automatisk i kjelleren uten å tenke. Ved 42 km ser jeg plutselig Øystein og jeg passerer ham og mange andre i det jeg løfter knærne for første gang i dag og spurter de siste 195 metrene.
I mål spiser og drikker jeg uten problem og har ikke vondt noe sted. Inne i hallen slår jeg meg ned med Øystein som dessverre har hatt vondt i lysken siste to mil. Kort etter kommer også Janicke som jeg trodde var i mål for lengst, men ved 38 km måtte hun et nødvendig ærend, og ettersom forfengeligheten var større enn persetrangen, ble det ikke pers denne gangen, men det kommer garantert senere i sesongen. Sesongen har jo såvidt begynt. Jeg noterer 3.25.45 og negativ splitt for første gang i et bymaraton. Jeg er naturligvis kjempefornøyd ettersom målet var under 4 timer. Det var også 13 minutter fortere enn i Chicago da jeg også var skadet, men da åpnet jeg som en villmann og løp langt fra så jevnt som i dag.
Logistikken i mål er perfekt, og vi tar undergrunnen tilbake til hotellet og jeg rekker en dusj før jeg sover en tre-timers tid. Vi rekker såvidt banketten sammen med Nina, Mona, Janicke og resten av Springtime på hotellet. Etter middagen tar vi en tur i Sky bar i 45.etasje og ser rett over til New York Bar i toppen av Park Hyatt hotell, den hotteste baren i Tokyo, også kjent fra Hollywood filmen Lost In Translation. Natten blir ikke gammel før vi slukner med et smil om munnen.
Dagene etter
Mens Springtime reiser tilbake til Norge tidlig mandag morgen, skal Øystein og jeg ikke hjem før torsdag. Vi klarer å sove en time lenger hver natt, så da vi reiser hjem har vi endelig tilpasset oss døgnrytmen. Når vi kommer til Norge bruker jeg minst en uke på å tilpasse meg den norske døgnrytmen igjen.
Dagene i Tokyo går med til å utforske en liten andel av alt verdens største by har å by på. Vi starter med en tur til toppen av verdens høyste tårn, Tokyo Skytree, deretter et besøk i Tokyos eldste tempel i Asakhusa, på andre siden av elven, og tar et båtcruise på elven til Tokyo havn hvor det står en kopi av Frihetsstatuen i New York.
Vi tar en tur på Ginza som er strøket med luksusbutikker, men vi nøyer oss med å besøke Sony Center. På T-bane stasjonen i Ginza er det en flott restaurant som heter Maxim, en ren kopi fra Paris altså, og der serverer de Afternoon tea, en ren kopi fra London. Vi må selvfølgelig også besøke verdens største fiskemarked, Tsukiji Market, med uendelig antall salgsboder med absolutt alt fra havet, kanskje mest av tunfisk.
Nevnes må også Odaiba Marine Park som er et flott og stort område med parker ved havnen, og koselige restauranter med god utsikt over hav og by, og mange interessante butikker, bl.a. Adidas. Lite folk er det også, så det er et flott pusterom i verdensbyen. Et par kilometer lenger øst ligger også Disneyland.
Vi tok også en tur utenom Tokyo, noe som absolutt anbefales. Vi kjøpte en pakketur så vi slapp å tenke på alle stedsnavn, retninger, stasjoner, overganger, osv. Vi kjørte med buss til Fujifjellet, Hakonesjøen, kjørte Gondolbane til Owakudanidalen, et eldgammelt krater hvor svovelskyene fortsatt siver gjennom jordskorpen. Kjørte piratbåt over Ashisjøen og til slutt et tog fra Odawara til Tokyo som kjørte i 300 km/t. Bullet Train stod det i den engelske brosjyren, Shinkansa heter det i Japan.
Les også Janicke Ekelberg sin rapport fra samme løp: Lettbent verdensherredømme!
Sportsmanden.no
