Eventyret og marerittet i ørkenen
Race-report Sahara Race – Av Thomas Stordalen
Det var med stor spenning jeg satt meg på flyet til Namibia onsdag 27. april og en ganske så uvirkelig følelse å sette snuten mot Afrika. Jeg hadde gledet meg til Sahara Race i et år og veldig mye av tiden min det siste året hadde gått med til både tanker og forberedelser. Jeg var både nervøs og usikker på vei ned dit og visste ikke helt hva som ventet meg. Den første utfordringen kom allerede i Frankfurt og det var på håret at jeg rakk flyet derfra videre ned til Windhoek. Walvis Bay var endestasjonen og jeg var skikkelig fornøyd da jeg satt meg i shuttlebussen litt utpå torsdagen på vei inn til Swakopmund og The Strand Hotel.
På torsdagen kom også de to andre nordmennene som skulle delta, Ole Norstad og Marthin Storm-Hansen. Det var veldig betryggende for meg at de skulle være med og jeg var så heldig å bo på rom med Marthin fra fredag til lørdag som var avreisedagen ut til ørkenen. Fredagskvelden gikk med til siste sjekk av utstyr og pakking av sekk. Jeg gikk igjennom alt jeg hadde med og gjorde noen siste små justeringer før jeg følte jeg var good to go. Fikk en god natts søvn natt til lørdag og var skikkelig klar for å komme i gang. Litt utpå dagen før bussene gikk var det racebriefing hvor vi fikk en presentasjon av deler av crew og det medisinske støtteapparatet fra 4 Deserts organisasjonen. Når den var ferdig var det bare å ta med seg sekken, ta imot lunsjpakken og sette seg i bussen. Bussturen var lang og tok nesten 4 timer. Det var ørkenlandskap hele veien og jeg satt med en merkelig følelse i meg og reflekterte mye over alt som hadde skjedd det siste året. Helt fra jeg tok den noe crazy beslutning om å gå for alle fire ørkenløpene og frem til dagens dato. Der og da tenkte jeg ikke så mye på de andre løpene og nøt det faktum at jeg nå var i Skeleton National Park for å oppleve noe svært få får oppleve gjennom et langt liv.
Vi ble plassert i 8 mannstelt rett på bakken som var steinhard så jeg er glad jeg tok med meg liggeunderlag og håpet at det skulle gjøre susen slik at jeg fikk gode netter med søvn. Den første natten var jeg mer ute av teltet enn i soveposen. Jeg var vanvittig spent og nervøs og måtte på do over 8 ganger og fikk ikke sove et eneste minutt. Alt jeg ville var å komme i gang så jeg var utrolig glad når klokken ble 0600. Det var tiden de aller fleste andre i teltet sto opp. Jeg bodde sammen med Ole og Marthin, samt en svenske, en danske, en engelskmann, et par sveitsere og en tysker. Flotte folk alle sammen og vi fikk tidlig en utrolig bra kjemi. Kameratskapet og støtten vi ga hverandre betydde utrolig mye for ikke å snakke om den tørre og dårlige humoren vi hadde på kveldene før vi skulle sove.
Starten på etappe 1 gikk klokken 0800 og var ca. 39 km. Været denne dagen var helt perfekt og det skulle ikke bli varmere en 18-20 grader, helt flatt og hardt underlag fra start til mål. Det føltes nesten som å løpe på skogsbilveiene som er i Nordmarka. Jeg gikk ut ganske rolig og jogget pent og pyntelig. Kroppen og beina var helt fantastiske denne dagen og plutselig så var jeg i mål som nummer 16 av godt over 200 deltagere. Nå er det svært mange som går fra start til mål så jeg tenkte svært lite på den plasseringen men det var godt å kjenne at kroppen fungerte og jeg fikk masse godfølelse utover ettermiddagen og kvelden og gledet meg til neste dag. Næringsinntaket på etappe gikk veldig bra og jeg spiste godt også etter at jeg kom i mål og frem til jeg la meg.
Følte meg bra i det jeg gikk å la meg men fant ikke roen i teltet og klarte heller ikke å sove denne andre natten. Det var ganske frustrerende men tenkte at to netter uten søvn skulle gå bra. Etappe 2 var en maratonetappe som store deler av dagen gikk på stranda i både myk og litt hard sand. Jeg startet som jeg gjorde på etappe 1 og jogget rolig i starten, og gikk i de små bakkene som kom før vi var på stranda. Litt etter CP1 etter 11-12 km følte meg bra men kjente at kroppen var sliten og trøtt etter to netter uten søvn, så jeg måtte gå en periode. Byttet da på å gå og løpe og fant en fin rytme utover dagen. Da jeg dro fra siste CP og skulle gå løs på de siste 10 km var jeg småsliten og tok det rolig. 6 km før måtte jeg sette meg ned litt og da kom Marthin og sørget for at vi begge kom trygt til mål. Det var fint å ha Marthin der for jeg følte meg litt rar på slutten av denne dagen og tenkte mye på alle forventingene som hadde vært det siste året forbundet med 4 Deserts. Mye følelser på en gang, men Marthin var en bra kompis, positiv og med et stort smil. Jeg ba han holde kjeft og ble litt sur på hans positivitet, haha. Men etter løpet takket jeg han for det og vi spøkte en del med det utover kvelden.
Ole Norstad var helt rå og lå helt i toppen sammenlagt etter de to første etappene og Ole er virkelig noe for seg selv. En dønn ærlig fyr som elsker å pushe grenser for seg selv. En herlig og offensiv type som inspirerte meg mye der nede og som jeg definitivt skal ha god kontakt med i tiden fremover. Alle vi norske ble gode kompiser og det betydde mye der nede når det begynte å røyne på for meg. Mandag kveld var jeg utrolig trøtt i kroppen og etter en god middag og litt prat rundt bålet la jeg meg godt til rette i soveposen og ba til høyere makter om søvn. Jeg ville virkelig ikke takle en natt til uten søvn og selv om jeg på forhånd hadde bestemt meg for å gå inn etappe 3 var jeg nå helt desperat etter søvn. Søvn er så utrolig viktig for kroppens restitusjon. Dessverre ble det null søvn også denne natten og flere ganger ut av teltet hvor jeg gikk som en zombie til toalettene. Prøvde å roe meg ned foran bålvarmen som var igjen og satt meg på noen stoler uten at det hjalp så mye. Lukket øynene og fikk en og annen fem minutter her og der, men ble mest liggende å bekymre meg. Tirsdag morgen var jeg som vanlig offensiv og koste meg egentlig i mange timer der jeg skulle gå inn maratondistansen. Fikk i meg næring underveis og hadde en ganske ok dag men kjente selvsagt at kroppen var sliten. Slet litt de siste 6 kilometer, men med leiren i sikte var det bare å holde koken. Var tom da jeg kom til mål og legene ville sjekke meg litt i legeteltet, så jeg lå der i skyggen en liten time før jeg gikk til teltet og snakket med gutta mine. Var uvel og veldig kvalm og slet med middagen og snacksen. Fikk en pille mot kvalme som hjalp noe.
Onsdagen visste jeg ville bli tøff, for det var meldt over 40 varmegrader og kroppen min var nå på underskudd når det gjelder det meste. Selvsagt tenkte jeg på dette med søvn igjen og denne fjerde natten skulle bli den verste. Lå uvel og kvalm hele natten og svettet og frøs om hverandre. Prøvde å slappe av men var skjelven hele natten og følte meg helt jævlig da jeg krøp ut av soveposen på morgenen. Allerede klokken 07 var det varmt og jeg visste at dette skulle bli en tøff dag. Det positive var at løypeprofilen var som etappe 1, ganske flat og hardt underlag hele veien.
Snakket meg selv opp før start og begynte å jogge med en gang starten gikk og kjente de første par hundre meterne at det gikk fint, men allerede etter 1 km var det full stopp. Høy puls, enorm svette og glovarm drikke. Fikk i meg litt gel og noen slurker men ble nå litt bekymret. Fokuserte på å gå rolig med det målet å komme meg til første CP. Der ble jeg liggende ganske lenge før jeg kom meg opp på bena igjen. Legene nektet å slippe meg videre før jeg hadde fått i meg nok væske. Tvang i meg en halvliter sportsdrikke og satt i marsj igjen, målbevisst og offensiv.
Gradestokken nærmet seg 40 men jeg tenkte ikke så mye på det. Vandret på en stor slette og følte meg plutselig veldig alene, ble redd, fikk panikkanfall og ble svært engstelig. Så en engelskmann gå ned sammen med noen venner så jeg blåste i fløyta så godt jeg kunne for at crew skulle hjelpe til. Han var helt ferdig og ble kjørt til campen. Men Thomas var også helt ferdig på dette tidspunktet og jeg falt om på CP2 etter 18 km. Var helt borte i 15 minutter før jeg kom til meg selv igjen. Enhver dråpe jeg prøvde å få i meg kom ut igjen og jeg klarte ikke svelge. Legen så på meg og sa at hvis ikke jeg fikk i meg noe så kunne de ikke slippe meg videre.
Jeg gjorde et tappert forsøk nok en gang men klarte ikke å svelge. Da skjønte jeg at hvis jeg i det hele tatt skulle komme meg på bena så måtte de gi meg intravenøst, men da er det også over og ut. De prøvde først å sette den på høyrehånda men noe skjedde så de måtte bytte arm. Var det et tegn fra oven? Jeg ba de stoppe og trakk pusten noen ganger, reiste meg litt opp, tok en slurk sportsdrikke, men det kom like fort ut av kjeften igjen som den kom inn. Reiste meg helt opp men datt tilbake med et brak og var helt i svime. De måtte gi meg intravenøst og kroppen slukte det, etter en halvtime fikk jeg også en cola og jeg følte meg noe bedre. Men eventyret var slutt, jeg var ute av løpet da reglene er klokkeklare. Får du intravenøst er det over. Game over. Sahara Race DNF, drømmen om en grand slam brast og jeg var knust den ettermiddagen og kvelden.
– «Jeg tar med meg veldig mye læring fra min utrolige opplevelse i ørkenen.»
Jeg måtte bli i campen en natt til og fikk selvsagt ikke sove den natta heller, så nå gledet jeg meg til å komme tilbake til hotellet. Den iskalde colaen som jeg drakk på en bensinstasjon på veien tilbake var den beste colaen jeg noen gang har drukket og det var sykt digg å høre stemmen til Karoline den torsdagskvelden. Ta seg en lang dusj og ligge i sengen hvor jeg endelig kunne sove ut. Reflekterte en del over løpet og det ble selvsagt mange tanker på hva jeg kunne gjort annerledes underveis og jeg tar med meg veldig mye læring fra min utrolige opplevelse i ørkenen. Selv om jeg måtte bryte, selv om jeg ikke fikk medaljen og selv om det ikke blir noen grand slam er jeg utrolig stolt av meg selv. Jeg gjorde et ærlig forsøk og har det siste året jobbet for noe jeg virkelig hadde tro på og har hatt et apparat rundt meg som også har hatt stor tro på meg. Men det har kostet mye, litt for mye. Jeg har ikke lyst til å gå i detaljer for det er personlige ting som ikke alle trenger å vite. De som kjenner meg har jeg snakket med, men jeg har ikke lyst til å dele det med alle.
Veien videre og hva som skjer med kommende ørkenløp dette året er pr dags dato litt usikkert. Men jeg kan si så mye at jeg skal tilbake, men akkurat nå kan jeg ikke si når det blir eller hvilket løp det blir. Jeg har god dialog med 4 Deserts organisasjonen i forhold til å kunne gjøre litt endringer når det gjelder mine påmeldinger så jeg tenker at ting blir avklart før sommeren.
Jeg vil rette en stor takk til mine sponsorer og samarbeidspartnere som gjorde det mulig for meg å satse på dette. Uten dere hadde jeg aldri fått muligheten til å løpe i ørkenen. Jeg gleder meg til fortsettelsen og det er mye moro som kommer til å skje fremover uansett hva jeg velger å gjøre når det gjelder løping. Nå skal jeg bruke tiden fremover til å finne meg ny jobb og være sammen med min kjæreste Karoline. Kjærlighet og jobb er det viktigste i livet mitt og løpingen er min hobby, det vil det alltid være. Jeg er en aktiv mosjonist og det skal jeg fortsatt være, men det blir nok på litt andre premisser og med litt andre målsettinger som er i tråd med mine verdier og min kunnskap. Mer om dette kommer i andre blogginnlegg fremover.
Og til slutt vil jeg takke alle dere som følger reisen min. Jeg skal fortsette å inspirere, by på meg selv og dele mine oppturer og nedturer med løpeskoene på. Husk, det er bare løping vi driver med og det finnes langt viktigere ting her i livet. Jeg er glad jeg har funnet tilbake til meg selv igjen.
”Våg å drømme – våg å gå for drømmene dine.”
Sportsmanden.no
