Sentrumsløpet – en racerapport
– Av Trond Inge Carlsen –
Jeg hadde på forhånd sagt at jeg blir skuffet hvis jeg ikke løper under 37min. Vel , det ble 37.20, så da er jeg skuffet. Men jeg fikk en solid løypepers, og beina var fine hele veien, jeg løp kontrollert og veldig jevnt med negativ splitt på over 30 sek. Så sånn sett er jeg veldig fornøyd. Det var moro å løpe under perfekte forhold. Det var bare det at jeg slet hele veien med å få nok luft. Vet ikke hva det kommer av, men har hatt det noen dager nå. Det er bare noe som skjer fra tid til annen.
I startfeltet traff jeg mange gamle kjenninger, Kjetil Ask, Ingulf, Steinar, Harald, kameraten til Roar som var 3 timers ballongfører 1.halvdel av Oslo Maraton i fjor. Så praten gikk helt fram til startskuddet, kun avbrutt av 1 minutts stillhet til minne om ofrene i Boston. Den første jeg traff var en gammel slugger som gjorde comeback på gateløp for første gang på 7 år, Jan Hoel. Han løp på 38.20 og ble nr.3 i klasse 55. Ellers pratet jeg med Kjetil Ask og Harald Ringen, men de er en annen klasse enn meg.
Etter at starten gikk så jeg etter kjente folk jeg kunne henge meg på, men det var fryktelig mange folk, og vanskelig å følge noen uansett. Jeg så kun Runar og Lars Gilberg sammen med Tero, og Jessica Gunnarsson. Jeg tenkte egentlig å henge meg på Jessica, for henne har jeg løpt jevnt med og litt foran på intervallene på Bislett i vinter, men da er det jo ofte pauser, og da rekker jeg å få fylt opp med luft. Men det var umulig å løpe gjennom folk for å komme bort til henne, så hun forsvant fort. Hun løp også på 35.45.
Jeg klarte heller ikke å trenge gjennom til Runar, Lars og Tero, men tenkte at så lenge jeg lå bak dem åpnet jeg i alle fall ikke for hardt, og jeg lå ikke lenger bak dem enn at jeg kunne følge dem på avstand. Espen, Roar, Svein Arne, Rolf G, Rolf B, Steinar så jeg aldri noe til. Jeg antok at Espen var langt foran, men mer og mer utover i løpet lurte jeg på når Roar kom, og alle de andre også forresten. Jeg lå faktisk en periode litt passivt og ventet på noen av dem. Men jeg måtte jo også holde igjen hele veien ettersom jeg slet virkelig med å puste. Jeg kom aldri ordentlig inn i komfort sonen. I Frognerparken løsnet det litt, men jeg var veldig usikker på hvilken fart jeg skulle legge meg på, og økte derfor ikke og ble liggende sammen med de andre jeg løp sammen med.
De to første km gikk på 3.50 og 3.44, så jeg lå klart foran tidene jeg hadde for 2 år siden da jeg perset i løypa sist. Jeg lå sammen med Jan Hoel i 3km, men deretter må han ha falt litt av. Turen gjennom Frognerparken, ned til og gjennom Bygdøy Alle, langs Drammensveien, ned og forbi Rådhuset, kort sagt hele veien gikk relativt greit og kontrollert, bortsett fra at jeg hele tiden lå på grensen av å få nok luft inn i systemet. Og da nytter det ikke uansett hvor lett beina er. Dessuten traff jeg ingen kjente, og ble ikke tatt igjen av noen.
Foto: Bjørn Hytjanstorp
De eneste kjente jeg så var Runar, Lars og Tero som løp mye sammen, men det var for langt fram til de at jeg dro noen nytte av det. Først på Stortinget ser jeg Espen. Da tenker jeg at han har gått på en kjempesmell. Jeg prøver å løpe inn i ryggen på ham, men det er så mye folk og mye hjørner og trikkeskinner at det tar litt tid, men på vei ut mot Festningen når jeg ham igjen. Jeg har imidlertid mer enn nok med å puste, så noen ord fra meg er ikke mulig å få fram. Det var en del motvind akkurat der langs kaia, og når vi runder inn gjennom festningen er det en slak motbakke.
Rett etter 9km merket får jeg hold og må sakke tempo en smule istedenfor å øke inn mot mål. Da kommer plutselig Gloria opp og forbi, og deretter kommer Espen, og også han drar ifra. Holdet gir seg, og inn på Karl Johan er det fristende å gi flatt jern, men jeg tør ikke og vil helst fullføre.
Opp på toppen ved Egertorget kan vi se målseilene i det fjerne, og Espen begynner å sette opp farten og tar kraftig inn på Tero og Lars, men så mister han litt fart igjen. Jeg setter opp farten litt og nærmer meg Tero, og resten. 200m fra mål gir jeg alt, derfra og inn trenger jeg ikke luft. Da tar jeg plutselig igjen Gloria, Espen og Tero. Jeg merker at Espen henger seg på, og jeg er nødt å gi 100% for å holde han bak meg, og det holder akkurat over målstreken.
Etterpå får jeg høre at både Espen og Roar har passert meg underveis på 1.halvdel uten at jeg har merket det. Hadde jeg merket det hadde jeg aldri sluppet de av synet.
Men det er ikke sikkert det hadde gått noe fortere med meg av den grunn, jeg kunne jo ha sprukket…
Les også: Suksess og strålende sol i Sentrumsløpet
sportsmanden.no
