Vilje, vett og Valencia Marathon 2016
Løpsrapport fra Valencia Marathon av Janicke Bråthe
Hva det var som først vekket interessen for Valencia Marathon kommer jeg ikke på. Antakelig var det bare et tilfelle av sammenfallende tilfeldige impulser; Noen som fortalte om løpet rett etter at jeg hadde hørt eller lest om det et annet sted, etterfulgt av oppbyggende informasjon i en tredje kanal eller sammenheng. Informasjonen ga i alle fall et klart inntrykk av at Valencia Marathon kunne være et spennende reisemål for Springtime. Jeg sendte av gårde en mail til en bekjent på det spanske turistkontoret for å få tips om kontaktpersoner der nede, og begynte så smått med forberedelser for en Springtime-reise i november 2018.
Foto: Valencia Marathon
For få uker siden hadde jeg fremdeles ikke bestemt om jeg skulle avlegge Valencia et besøk under maratonhelgen eller ei. Å gjøre en ny maraton bare to uker etter New York ville neppe anses som spesielt klokt på tampen av denne skadepregede høsten (å reise dit uten å løpe hadde ikke falt meg inn). Dessuten fylte jeg år den helgen og venner var invitert til feiring.
Avgjørelsen ble i praksis tatt for meg, for når maraton-muligheter blir servert på et fat seirer sjelden vettet over viljen. En invitasjon til å være med på pressetur i regi av turistkontoret i Valencia gjorde avgjørelsen veldig enkel; Bursdagsfeiring fikk vente. Et nytt land til maratonrekken (Chewbacca-mål #5) og enda et skritt (eller noen tusen) nærmere «40 før 45» (Chewbacca-mål #6). Stort bedre «bursdagspresang» kan man vel ikke ønske seg?
Turistkontoret hadde lagt opp tett program. Hele poenget med turen var jo å få vist frem byen. Ved ankomst til hotellet fredag kveld ble det bare fem minutter på rommet før oppmøte i lobbyen og middag med resten av gruppen. David fra turistkontoret var vår vert, Isaac og Bernadine fra England, Anna fra Russland, Jochen fra Tyskland, Meliosa fra Irland og Kjell fra Norge representerte løpemagasiner fra sine respektive land, mens Gaby var med som en av de større løpebloggerne i Nederland. Med unntak av Bernadine og Kjell skulle alle løpe maraton på søndagen. Det ble en hyggelig og nokså sen kveld (for maratonløpere – alt er relativt).
Lørdagsprogrammet var fullspekket. Mellom klokken 9:30 og 23:30 hadde jeg bare tjue kjappe minutter på hotellrommet før middagen. Sykkelsightseeing i elve-parken og den sjarmerende gamlebyen, en tur innom byens største mathall, en fantastisk paella-lunsj (retten kommer fra disse traktene), en kikk på byens flotte men nå folketomme sandstrand og VIP-besøk i Europas største akvarium. Først helt på tampen av dagen bar det til det spektakulære området og de futuristiske konstruksjonene som utgjør Ciudad de las Artes y las Ciencias – Kunst- og forskningsbyen – hvor startnummerutdelingen og sportsmessen for Valencia Marathon ble holdt.
Når nå beslutningen om deltakelse i Valencia Marathon ble tatt såpass sent ble jeg tildelt startplass i absolutt siste startgruppe, for de som forventer å bruke mer enn fire timer. Jeg hadde ingen ambisjoner om å løpe veldig fort, men gikk til help-desken bevæpnet med resultatet fra London i april på telefonskjermen, og håpet å få flytte et par hakk fremover blant de drøyt 19.000 påmeldte til maratonløpet. Den gang ei. Halvannen time før stengetid kvelden før løpet var alle fremre startgrupper fylt opp. «Por la seguridad,» var begrunnelsen. Greit nok, tenkte jeg litt skuffet. Så får jeg erfare hvordan det er å starte bakerst igjen også. Det er viktig å kunne omstille seg.
Den tidlige løpsmorgenen bød på tynt skylag og 12 grader som skulle øke til ca 16. Med fire-fem sekundmeter vind måtte forholdene sies å være rimelig gode. En time før start forlot vi hotellet. Enkel logistikk er gull! Meliosa og jeg gikk til bakerste startgruppe. Hun hadde fått «oppdraget» med å reise til Valencia av sjefen sin, og trodde frem til torsdag før avreise at hun skulle løpe halvmaraton. Med bare én maraton i bagasjen fra tidligere (New York i 2015) var hun forståelig nok nervøs. Å bytte distanse til 10K-løpet var imidlertid ikke aktuelt. Hennes mål var å komme seg igjennom.
Det faktum at en fyr rett foran oss hadde en rullings dyttet bak øret bekreftet inntrykket av at skulderhøyden er noe lavere i siste startgruppe enn i de gruppene jeg er vant til. På sett og vis kjentes det behagelig prestasjons-avvæpnende der jeg stod og gjespet etter en travel og innholdsrik uke med stort sett bare sub-seks-timers-netter. Mål for løpet var «by default» sub 3:30, men med enda et punkt ført på listen over usikkerhetsmomenter (hvor mye tid koster det egentlig å passere noen tusen løpere?) justerte jeg til sub 3:40.
Jeg innrømmer glatt at jeg har begynt å bli skremmende «avslappet» på starttider og slikt når jeg ikke er reiseleder. Jeg hadde for meg at siste startgruppe skulle starte noen få minutter etter hovedstarten 8:30, men klokken ble 8:45 før vi subbet frem til til startportalen. Spenningsbyggende hjerteslag dunket over høyttalerne frem til startskuddet gjallet, og så var vi endelig i gang.
Hadde jeg vært litt mer «på» ville jeg nok klemt meg frem til starten av siste startgruppe. På den måten hadde jeg kunnet løpe fritt en god stund før jeg hadde tatt igjen løperne som startet noen minutter før. På den annen side er det ikke så dumt å holde igjen i starten, så jeg stresset ikke med å starte forseringen av løpere før det var rom for det. Da gruppen hadde spredd seg ut begynte jeg den taktiske løpingen for å passere 04:15-ballongen og bryte gjennom feltet.
Heldigvis var det ikke så trangt som fryktet da jeg etter hvert tok igjen gruppen som hadde startet noen minutter før oss. Et «perdón» her og et «sorry» der når jeg skviste meg mellom løpere som hadde akkurat litt snaut med plass mellom seg. Av og til et smådesperat «excuse me» når det rett og slett var for tett mellom løperne foran og det ikke var passeringsmuligheter på sidene heller. For det ble en del gass og brems og «omkjøringer» også. Ved ca 10-kilometer passerte jeg 4:00-ballongen og tenkte for meg selv at det burde være mulig å ta igjen 3:45-ballongen også.
Løypa var virkelig flat. Berlin-flat. Noen flere svinger enn i Berlin, men de var vide nok til at man ikke tapte nevneverdig fart. Første halvmaraton gikk på 1:47:33. Fokus var stort sett på å finne enkleste vei mellom løperne fremover, men jeg gledet meg over gruppene av heiagjenger, utkledde tilskuere, musikk-innslag og attraksjoner langs løypa også. Ved rundt tre mil oppdaget jeg nederlandske Gaby og vi vekslet noen ord før jeg fortsatte å kjempe meg fremover. Jeg skal innrømme at jeg begynte å bli nokså lei ved 35, men på et eller annet vis fungerte det å skru om hodet og tenke at syv kilometer faktisk ikke var stort. Med unntak av et småsutrende venstrekne (gryende løperkne) var i grunn formen grei, og da jeg skimtet fartsholder-ballonger langt der fremme fikk jeg den motivasjonen jeg trengte for å presse på litt ekstra. I den siste delen av løypa var det imidlertid områder som var noe smalere, og som vanlig er det relativt tett med folk rett etter fartsholdere. I tillegg kom solen frem og Valencias temperaturmålere fortalte at det nå var 18 grader. Jeg var absolutt ikke helt gåen, men det kjentes at man hadde løpt et godt stykke. Passeringen av 3:45-ballongen var ikke gratis.
Så kom de spektakulære hvite bygningene til syne. Publikum stod tettere inn på løypa og det var tidvis som å løpe i en korridor. Heftig! Inne på området stod det folk og jublet på flere høydenivåer og jeg fikk assosiasjoner til feiringsscener i Star Wars. Litt stuss ble jeg da et målseil, tydelig merket med «FINISH», dukket opp for tidlig. Vi hadde jo ikke kommet inn på det blå basseng-podiumet ennå. Tvilende forberedte jeg meg for å gire om til sluttspurt, og forsøkte å se om noen faktisk stoppet på den andre siden av målportalen. Nei. Dette var ikke mål. Bare å fortsette. En sving og en sving til og SÅ bar det endelig ut på det blå oppløpet.
Foto: Valencia Marathon
Målgangen var nøyaktig så heftig som forventet! Sliten, men ikke utslitt, glad over at klokken viste langt under 3:40, men bittelitt skuffet over at det ikke ble sub 3:30. På egen klokke stod det 3:33:37. I arrangementets app var 3:33:34 oppgitt, men endelig og offisiell tid i resultatlisten ble det velklingende 3:33:33. Nesten litt synd at det bare var min 31. og ikke 33. maraton…
Med medaljen rundt halsen ble den lille skuffelsen fort glemt. Bare to uker etter New York hadde jeg fullført en ny maraton uten at skaden hadde tatt overhånd og hindret meg. For første gang på lenge ble det også negativ splitt med ca et minutt.
Forhåpentligvis slipper jeg «straff» for atter en gang å ha latt vettet vike for viljen. Ettersom det ene kneet murrer litt – type løperkne-murring – blir den første, forsiktige post-maraton-løpetur først i helgen. Med en ny nær 3:30-maraton tross dårlig treningshøst er jeg veldig klar for å friskmelde meg helt og holdent og for alvor komme i gang med treningen mot 3:15 en gang i 2017!
Janicke
FAKTA 1:
Valencia Marathon er et av de raskeste storbymaratonløpene. I hvert fall hvis en ser på antall løpere og prosent som løper under de magiske 3 timene. Da kommer faktisk Valencia Marathon på «sølvplass» på denne uhøytidelige rankingen som vi nylig publiserte på Sportsmanden.
FAKTA 2:
Janicke Bråthe skrev i flere år den etter hvert så populære bloggen Lettbent, før hun la den ned ved årsskiftet. Da gikk hun fra blogger til skribent på Sportsmanden og la ut løpsrapportene sine kun her på Sportsmanden. Nå var imidlertid lysten tilbake for fullt og stifteren av SkiLøpet og SkiLøperne har bestemt seg for å blåse nytt liv i Lettbent-bloggen, særlig siden hun følte at de siste kapitlene ennå ikke var skrevet.
Les mer om hvorfor Janicke har gjenåpnet bloggen her:
Du kan også lese om hennes løpsrapporter det siste året på Sportsmanden her:
Reykjavik Marathon: Rigget for revansje-retur til Reykjavik
London Marathon – Endelig satt den!
VM halvmaraton: På fuktig VM-tokt til Cardiff
Sportsmanden.no
