En reise fra Rotterdam til Rotterdam gjennom de gylne maraton-førtiåra (1)
Del 1 – Forfotsteget
Jeg kan ennå huske respekten og ydmykheten jeg «sportslig sett» hadde med tanke på å passere 40 år. Med 30-åras redebyggings-fokus kom trening et stykke ned på prioriteringslista, og jeg hadde jo hørt uttrykket «Førti, Feit & Ferdig»…. Men jeg var bevisst på ikke å gi slipp på løpingen – trente 30-40km/uke og deltok i endel løp hvert år. Og etablerte både kvantitets- og kvalitetsmål: Maraton nr. 50 på 40-årsdagen og sub40 på mila – krevende nok begge to!
Drøyt ti år senere, i min siste sesong i M45-49, kommer refleksjonene naturlig tilbake:
- Hva er «sportslig status» når 40-åra snart er historie? Svaret er overraskende positivt i forhold til status og ambisjoner for ti år siden!
- Hva skjedde egentlig sportslig sett på denne «reisen» mellom mine to Rotterdam-løp, i 2008 og nå i 2017 – gjennom ni år og 135 maratonløp? Et entydig svar finnes ikke, men jeg vil i denne artikkelserien peke på tre forhold som på hver sin måte har bidratt mye til positiv resultatutvikling – forhåpentligvis til inspirasjon for flere!
Av: Nils Hjelle
Aller først: Totalopplevelsen av løping er det viktigste for meg. Deltakelse i løp er kun en del av denne totalopplevelsen. På samme måte er resultater kun en del av opplevelsen ved å delta i løp. Men en interessant del!
Jeg har de siste ti år deltatt i cirka ett maratonløp hver måned (i gjennomsnitt), men der over halvparten av løpene har blitt gjennomført i treningsfart. Mine tre Topp 10-lister for maratonløp gir noen smakebiter fra høydepunktene. Jeg har hatt sub 3:10 som mål hvert halvår, oppfylt med unntak av høsten 2010. I perioden har treningsmengde inkl. konkurranser økt fra beskjedne ca. 40km løping pr. uke til ca. 60km, mens annen trening – litt langrenn om vinteren – har vært uendret.
Da jeg i 2014 oppnådde 3:04 i Hamburg var dette etter «avtale med meg selv» mitt aller siste løp på sub 3:05, i tråd med sannheten om at løpeprestasjoner oftest avtar med alder… På samme måte tenkte jeg også på hvor lenge det var realistisk å ha sub 3:10 som ambisjon – og i hvilken alder jeg måtte regne med å øke til 3:15.
Men høsten samme år skjedde det noe underlig med mine løpeprestasjoner! Og denne plutselige framgangen i slutten av førtiårene, uten særlig økt eller endret trening, har tatt meg tid å finne gode forklaringer på.
Men hovedårsakene har etter hvert blitt såpass tydelige at jeg gjerne deler min enkle analyse med flere.
Poenget med å skrive dette, utover at jeg digger Sportsmanden og Team Sportsmanden og ønsker å bidra med noe, er altså å gi andre mosjonister noen positive og høyst reelle budskap – basert på min egen erfaring. Mine overordnede budskap er disse:
- Det er fullt mulig å vedlikeholde – eller forbedre – eget sportslig nivå i voksen alder!
- Og det er mye annet enn økt treningsmengde som kan bidra positivt!
Min analyse er basert på tre «funn», og først ut er:
Forfotsteget
En av hovedgrunnene til at løping er min kondisjonsidrett er dens ukompliserte egenart, sammenliknet med f. eks. utstyrsfokuset i sykling og langrenn – og også teknikkfokuset i sistnevnte. Jeg har derfor ikke vært spesielt opptatt av løpeteknikk. Men jeg er ikke så fjern at forfot-diskusjonene de siste par tiår har gått meg forbi. Og jeg har også jevnt og trutt blitt eksponert for direkte misjonering, særlig fra min gode venn Gaute (Løge Pedersen) – hvis tyngste sko for noen år tilbake var identisk med mine letteste… Å bli forbiløpt av en barfotløper på maraton og å se Lars Barefoot Bjørbæk i aksjon på Bislett 24-timers har også gjort sterkt inntrykk!
Jeg er ikke religiøs, men liker å tro ”at ikke alle tilfeldigheter er tilfeldige»…. På expoen før Oslo Maraton i 2014 skulle jeg raskt og effektivt, som trofast Mizuno-kunde, handle mitt n’te Ronin-par – til bruk i Frankfurt noen uker senere. Nytt dette året var imidlertid at min modell og forfotmodellen Musha var blitt til hybridmodellen Hitogami. Da jeg etter hvert, dvs. etter kjøpet, skjønte at mine nye sko var litt annerledes – med noe lavere dropp – enn de jeg var vant til, ble jeg først litt irritert… Men skoene var innbydende, i rødt, gult & hvitt og med den umiskjennelige duften av nye sko – og på innvielses-turene kunne jeg ikke unngå å tenke mer enn før på løpesteget mitt. At jeg ikke hadde vært opptatt av dette tidligere betydde jo ikke at jeg var en utpreget hæl-løper, faktisk føltes det ganske naturlig å lande på forfoten – forutsatt et visst tempo. Forskjellen fra tidligere mht. sko og teknikk var imidlertid ikke så stor at jeg tenkte noe særlig mer på dette i ukene som kom.
Så kom Frankfurt-helgen, for min del med nesten all time low treningsgrunnlag, med kun ca. en halvtime løping i snitt pr. dag siste to måneder. Men i en av favorittløypene kunne jeg kanskje klare sub 3:10 likevel – hvis jeg overgikk meg selv… Og det gjorde jeg virkelig, med tiden 3:03 – kun drøye minuttet bak pers! Analysekapasiteten er jo begrenset når adrenalinet fortsatt flommer, så denne gåten av en tid ble ikke tydelig for meg før dagene etter løpet – og uten at jeg fant annet svar enn at jeg måtte ha hatt mitt livs dagsform. Først etter de to neste raske løpene, hhv. tre og fire måneder senere, skjønte jeg at svaret på Frankfurt-gåten ikke var kun dagsform. Når tre løp på rad plutselig ender ca. fem minutter raskere enn «normalt», uten økt eller endret trening – må det finnes andre årsaker!
…. som f. eks. min beskjedent bevisste forfot-teknikk, oppstått gjennom «feilkjøpet» av Hitogami-skoene – som ble brukt i alle de tre løpene der jeg overpresterte. At disse skoene på ingen måte er ekstreme illustrerer et viktig poeng: At det er forfotsteget og ikke -skoene som er nøkkelen.
Jeg var blitt forfot-frelst, og har etter hvert blitt enda mer bevisst på alle forfotstegets fordeler – og har også blitt eier av nulldropp-sko. Veldig kort og tabloid handler forfotløping for meg om å avvikle hvert løpesteg raskere – ved å unngå «rullingen». Dermed oppnås høyere naturlig stegfrekvens uten å redusere steglengden, samt at jeg automatisk kommer litt mer frampå – dvs. i løpsretningen. Dette bør egentlig ikke være noe hokus pokus for noen av oss, alle løper jo naturlig slik på en sprintdistanse. Og sko med lav- eller nulldropp hjelper veldig godt til, både fysisk og faktisk også mentalt. Testen på om man virkelig løper på forfot er bestått når mønsteret under skoene slites mer foran enn under hælen!
Vi fortsetter denne artikkelserien fra Nils Hjelle med del 2 og del 3 de kommende dagene. Følg med!
Sportsmanden.no
