Det 25. Birkebeinerrittet sett «fra innsiden»

Bli med Sportsmanden på en reise både i og utenfor løypen

Birkebeinerrittet ble arrangert for 25.gang på lørdag. Og hvilken fantastisk dag det ble for de aller fleste, med strålende sol, lite vind og tørre, fine forhold over fjellet fra Rena til Lillehammer for samtlige 50 puljer, alle som en i fotsporene til Skjervald Skrukka og Torstein Skjevla som reddet kongssønnen Håkon Håkonsson fra Baglerne ved nyttårstider 1205-1206.

Selv var jeg mest redd for knall og fall i de få virkelige krevende partiene i løypen, som til gjengjeld er svært krevende for en som knapt kan kalle seg for sykkel-mosjonist. Men jeg var glad for ikke å bli jaget av andre enn mine egne beskjedne ambisjoner. Sportsmanden sin syklende reporter hadde bare syklet Birkebeinerrittet en eneste gang tidligere, og det var nesten tilbake til Skrukka og Skjevlas tid, i det Herrens år 2000. Da tok jeg også min eneste Birkebeinertrippel. Nå var endelig sjansen kommet til å doble dette, etter å ha karret meg gjennom både Birkebeinerrennet – også det i praktfullt vær – og Birkebeinerløpet – under litt mer krevende forhold. Prestasjonen stod ikke i stil til egne forventninger noen av gangene, så nå var forventningene jekket ned til først og fremst å få seg en god opplevelse og en fin tur over fjellet, samt å komme seg helskinnet og skadefri til mål. Et lite delmål var det også å klare de to antatt tøffeste utfordringene underveis; å sykle ned «stupet» før Djuposet og å unngå å ta beina fatt ned den berømte og enda mer krevende Ballettbakken like før mål, der det hele ofte avgjøres i eliten. Mer om det siste – og mange bilder – lenger nede i reportasjen.

Hektisk før start….

Joda, det meste var klappet og klart. Fredagens rekognosering i bakkene ned fra Sjusjøen var både moro, lærerik og nyttig – og da dagen grydde lørdag 26.august, var det med sol fra skyfri himmel og med utsikter til en fantastisk tur over fjellet.

Det var nesten for godt til å være sant. Og selvsagt skulle det raskt vise seg at alt likevel ikke skulle gå helt på skinner. For ved nedrigging av syklene på Rena, etter en hyggelig kjøretur med to andre spente deltakere som begge skulle debutere i Birkebeinerrittet og som også begge håpet å komplettere dagen med sin første Birkebeinertrippel, så var bakhjulet på den ene sykkelen blitt skjevt og ute av stilling. Hjulet gikk knapt nok rundt. Nå var gode råd var dyre, for etter å ha hentet startnummer og med bare minutter igjen til min egen start i den useedete pulje 45, fikk vi levert sykkelen til Hanne til servicemannskapet like ved start. Men det var med både bismak og litt bange anelser at jeg omsider ble overtalt til å begi meg i vei til start i neste pulje, uten å vite med sikkerhet om Hanne fikk startet.

Men heldigvis, det ordnet seg, takket være fantastisk innsats og service av først en, så to av mekanikerne. For her måtte både hjul stilles på og pedaler skiftes, klikkpedaler ble byttet med vanlige pedaler, sykkelsko erstattet med fritidssko. Det siste skyldes nok et behov for redusert risiko, nå når usikkerheten alt hadde bredd seg, og dermed måtte strategien legges litt om.

-Vi skal få deg på veien! sa servicegutta til Hanne, der to mann jobbet på spreng parallellt, en med å justere sykkelen og en annen med å fikse pedalene, mens Hanne løp ned og fisket opp reserveskoene av den for lengst innleverte bagasjen, i absolutt siste liten.

-20 sekunder til start for den siste puljen! runget det over høytaleranlegget akkurat da sykkelen var fikset og ferdig og Hanne kunne haste bort til start.

-Makan til god service, dette må arrangøren få beskjed om, fortalte hun glad drøye seks timer senere, overlykkelig over å ha fullført sitt aller første Birkebeinerritt og sin første Trippel på kjøpet, uten ytterligere uhell. Gleden min var vel nesten like stor på hennes vegne da hun syklet smilende mot mål.

Første tøffe utfordring

Selv fikk jeg også sett hva Birkebeinerrittet handler om, på godt og vondt. Heldigvis mest på godt, men rittet er langt og tøft og er kanskje ikke beregnet for alle. Selv grudde jeg meg til den bratte bakken ned mot Djuposet. Etter en gjennomsykling her for noen år siden lurte jeg fælt på om det virkelig var forsvarlig å sende 10.000 syklister – de aller fleste mosjonister – ned denne bratte bakken med steiner og løsgrus. Joda, man kan gå, men advarslene var ikke all verden i forkant og det er ikke lett å stoppe når man først har begynt å sykle.

Jeg tok sjansen og lot det stå til, konsentrerte meg om å være så avslappet som mulig i skuldre og armer, og en sykkel som faktisk har vunnet juniorklassen i Birken for en del år siden – den gang i Carl Fredrik Hagen sitt eie – ga meg en viss trygghet om at i hvert fall utstyret var i orden. Da stod det bare på mannen oppå sykkelen.

Men det gikk! Jeg kom meg ned, og kunne unne meg min første lille seiersjubel for meg selv.
Delmål 1 var i boks.

Det påfølgende fartsstrekket ned til Djuposet gikk susende, og i Birkens eneste «løpeparti» der selv ikke eliten klarer å sykle, ble det å gå opp bakkene med sykkelen, sammen med alle andre. Men jeg var tøffere enn jeg pleier i terrengpartiet som fulgte, og også i det nye stipartiet før Nysetra følte jeg meg nesten som en ordentlig terrengsyklist. Dette var jo moro!

På de lange grusstrekkene, der jeg egentlig trodde at jeg hadde min «force», ble det noe blandet erfaring. Jeg mangler elementæregenskapene til en syklist, nemlig beinstyrken til å tråkke på med såpass mye watt at sykkelen responderer tilstrekkelig.

Og paradoksalt nok, uten den styrken, så klarer man kanskje ikke å ta seg skikkelig ut heller.

Det blir ikke akkurat lettere når krampesignalene begynner å lyse så smått allerede før milen og Skramstadsetra er nådd, i den første lange stigningen.

Krampesignalene kom tilbake med jevne mellomrom senere, men mirakuløst nok ble de holdt i sjakk hele veien, men god hjelp av litt bøy og tøy på sykkelen underveis. Jeg var ikke den eneste som foretok ulike strekkøvelser på sykkelen!

Full fart mot Kvarstad

På grusveiene fra Nysetra til Kvarstadsetra hadde jeg nok mitt beste parti, der jeg hang meg på to syklister som kom bakfra i langt større fart. Og der ble jeg hengende, i kilometer etter kilometer, mens vi kontinuerlig lå i venstre felt og passerte hundrevis av syklister. Her erfarte jeg igjen at jeg ikke brukte veldig mye mer krefter av å øke farten betydelig. Så da er det kanskje håp likevel? Ned mot Åstaelven og matstasjon på Kvarstadsetra hadde jeg min raskeste kilometer, som gikk på 1.26. Joda, sykkelen rullet bra og nå var jeg på hugget!

Men ikke alt var på stell. Verre var det med giringen, alt i de første bakkene fra start var det litt problemer. Etter hvert ble det langt verre og jeg måtte av sykkelen hele fem ganger til slutt for å fikse kjedet, som hadde hoppet av den lille skiven bak. Skikkelig KJEDElig…

Birken hadde annonsert med både grillfest på Kvarstad og retrosykling i jubileumsåret, sikkert både for å gjøre stas på seg selv på sin 25-års dag, og som ett av flere tiltak for å snu den nedadgående trenden de siste årene. For ikke så mange ukene siden lå det også an til en skikkelig nedtur i antall deltakere med nesten 80 % færre påmeldte enn i toppårene. Men heldigvis, påmeldingene tok seg kraftig opp de siste ukene og det endte på nesten 10.000 påmeldte totalt i alle rittene.

Selv deltok jeg ikke på pølsegrillfesten på Kvarstad, pølse i lompe fikk vente til etterpå, da dette er fast innslag på Birken-menyen som serveres løperne etter målgang, sammen med ertesuppe, chips og diverse annet. Men jeg valgte å gå av sykkelen og forsyne meg av både spekeskinke for inntak av salt, samt lefse, banan og cola. Det smakte. Og jeg fisket opp en tube med flytende magnesium som jeg hadde med meg i sekken. Nå var det om å gjøre å fylle opp lagrene før de harde stigningene startet.

Rosinbakken «piece of cake»

Jeg fryktet egentlig ikke de fryktede bakkene, gledet meg nesten både til stigningene opp fra Kvarstad og den beryktede Rosinbakken. For her var jeg litt på hjemmebane, disse har jeg syklet flere ganger fra hytten ved Sjusjøen, så det skulle nok gå greit nå også. Joda, særlig i Rosinbakken passerte jeg MANGE løpere. Moro. Jeg fikk ekstra energi. Og beina holdt godt også.

Så fulgte strekket mot Elgåsen, der jeg flere ganger har stått og langet til Carl Fredrik Hagen & co, belønnet med en fantastisk triumf i 2015.

Det kan du lese mer om her: Seier i Birken er stort!  

Litt pussig å tenke på at det nå var jeg som kom syklende. Og ikke stod hverken Carl Fredrik eller noen andre klar og langet til meg i langesonen på Elgåsen. Ikke hadde jeg vel egentlig behov for det heller i mitt relativt bedagelige tempo, jeg klarte meg veldig godt med de ordinære dikkestasjonene, samt en egen drikkeflaske. Av annet medbragt ble kun inntatt to «energibamser» og magnseiumrøret på Kvartsad, samt en ekstra geltube ved Elgåsen. På den andre matstasjonen klarte jeg for øvrig «kunststykket» å ta til meg et beger med vann, et beger med sportsdrikk, en lefse og en banan mens jeg syklet. God service her også, må sies! Og overraskende god plass, i hvert fall akkurat der.

Tidvis kunne jeg føle at jeg var nesten alene i løypen, for like etterpå å enten hente inn eller bli hentet inn av større grupper. Neida, jeg var ikke ensom, men det var behagelig å sykle uten at det var altfor tett med syklister, i hvert fall i utforkjøringene og på de trangere partiene.

På det nye partiet fra Sjusjøen som ble innviet i fjor, gikk det fort unna i nedoverbakkene på grusveien, men heldigvis var det ganske glissent med syklister rundt meg akkurat her. Likevel var det «full alarm» rundt en sving, der en uheldig dame lå i veibanen og fikk hjelp etter å ha falt.

Så kom eliten susende!

-Jeg kommer sikkert til å få eliten susende forbi meg akkurat i de verste utforkjøringene, sa Hanne litt engstelig før start. Selvsagt gikk det troll i ord, men det gikk bra det også, så lenge hun holdt seg til høyre, mens kvintetten som nå jaktet seier i jubileumsrittet suste forbi i den bratte grusbakken.

Uno-X Hydrogen Develpoment Team hadde to mann i gruppen, ungguttene Erik Nordsæter Resell og Hans Kristian Haadem Rudland. Terrengeksperten Ole Hem fra Swix Hard Rocx Cycling team på sin fulldemper, Sigurd Mellemsæter fra Lillehammer CK og italienske Johnny Cataneo utgjorde resten av gruppen som nå kjempet om seieren. Tidligere vinner Frederik Wilmann hadde også kjørt seg opp i tetgruppen tidligere, men hadde måtte slippe gruppen igjen i den beryktede Rosinbakken.

På det forferdelig dårlige asfalt-koksgrus strekket langs Sjøseterveien, med flere farlige hull i veien, og etterpå da løypen omsider gikk inn på grusen igjen i området ved Birkebeiner skistadion, kom til slutt Hans Kristian Rudland seg løs, en ledelse han beholdt helt til like før Ballettbakken, da lagkompisen Erik Resell klarte å riste av seg de andre, støtet opp til lederen og tok over føringen. God taktisk kjøring og samarbeid av de to Uno-X guttene.

– Det er mye lettere når vi er et lag og kan spille på hverandre. Birken er på en måte et landeveisritt, bare på terrengsykkel, sa vinneren etterpå til arrangøren. Som Carl Fredrik Hagen for to år siden, så vant den tidligere terrengsyklisten Birken året etter at han gikk over til landeveissykling.

– Jeg hadde aldri klart dette uten landeveiserfaringen, sa Hagen til Sportsmanden da, begrunnet med den økte kjørestyrken man får på landeveien.

Dramatisk avslutning – som vanlig

De to landeveissyklistene i Uno-X viste også enorm kjørestyrke da først Rudland holdt på det lille forspranget på om lag 5 sekunder i flere kilometer og deretter når Resell kom opp like før Ballettbakken. Resell er altså tidligere terrengsyklist og Norgesmester i cyclo-cross, og kjørte rått ned Ballettbakken. Det så ut til å gå mot dobbeltseier, men så måtte Rudland av sykkelen i bunnen av bakken da kjedet hoppet av og forfølgerne for forbi en etter en. Men Rudland jublet for lagseieren etterpå og virket like glad for sin femteplass, selv om han innrømmet at det var litt surt at pallen glapp for sin egen del.

Surt var det også for Ole Hem, som mente at han kunne innhentet Resell, hadde han ikke blitt hindret av en av motorsyklene på toppen av Ballettbakken, sammen med de to andre forfølgerne. I såfall veldig synd.

– Jeg ble sperret av en motorsykkel i sjikanene før Ballettbakken. Det avgjorde rittet.  Jeg lå to sekunder bak da jeg ble sperret av motorsykkelen. Det var surt, for jeg er rimelig sikker på at jeg skulle kjørt fra Resell i Ballettbakken med fulldemper, sa Hem til arrangøren etter målgang.

Da skulle imidlertid Hem ha kjørt styggfort, for det gikk virkelig unna med Resell også ned der. Og når Hem i stedet mistet kjedet i den aller siste svingen i gressbakken, røk andreplassen også for uheldige Hem. Det dramaet er behørig dokumentert litt lenger nede i reportasjen.

Da var jeg nemlig selv for lengst kommet helskinnet til mål, til og med klart det siste delmålet om å sykle ned Ballettbakken, og jeg stod klar med kamera til å bivåne dramaet i innspurten. Resell kom først i klar ledelse, mens de fire andre kom som perler på en snor med rødkledde Hem først, før altså uhellet inntraff i den aller siste svingern. -NEI! ropte flere av tilskuerne plutselig, da Hem måtte hoppe av og løpe med sykkelen opp den aller siste kneiken. Dermed smatt de tre andre forbi.

Sånn er Birken. Etter 85,8 av det 86 km lange rittet avgjøres gjerne alt på de siste meterne, eller som for tre år siden, da seieren glapp for uheldige Åsmund Løvik da han litt uoppmerksom «glemte» å svinge i den aller siste svingen og Frederik Wilmann smatt forbi.

Det kan du gjenoppleve her: Birken-rekord med Bismak for Wilmann

Åsmund Løvik fikk imidlertid sin fortjente seier i fjor: Alle gode ting var tre for Åsmund Løvik

I jubileumsrittet i 2017 ble det altså til slutt Erik Nordsæter Resell som stakk av med seieren, som tidenes yngste vinner, bare 20 eller 21 år gammel.

Dramaet i teten i bilder

Selv klarte alle vi tre i bilen målene våre om å fullføre både Rittet og Trippelen. Jeg ble nr 624 av 771 i klassen, noe som vitner om et nesten skremmende høyt nivå på svært mange, og ditto lavt nivå på undertegnede. Nesten en time opp til det berømte merkekravet har også sitt brutale budskap.

Som Ingulf, tredjemann i bilen sa etterpå:

-Birkebeinerrittet var en flott opplevelse i praktfullt vær. Innser imidlertid at æ må sykle mer, skal det bli noe mer anstendig tur over fjellet neste år. Dog var det dette med at det er vanskelig å lage gull av gråstein…. 

Så om det blir flere starter i Birkebeinerrittet får fremtiden vise. Det frister selvsagt etter en sånn fantastisk dag, selv om det skal svært mye til for å overgå dette.

–Det var helt optimale forhold, jeg tror ikke det har vært bedre noengang, sa en som vet det bedre enn de fleste på Nrk. Rune Høydahl har nemlig vært med i 23 av de 25 rittene som har vært arrangert, og er også mestvinnende på herresiden med seks seire. Kun Gunn Rita Dahle Fleisjå har flere med sine ni seire, hvorav den siste så sent som i fjor, da hun vant foran årets vinner, svenske Jennie Stenerhag.

For de aller fleste av oss andre er det viktigste tross alt å delta, ikke å vinne.

Hvem som vant de øvrige klassene kan du se her i Jubileums-Birken oppsummert

Og her:  Alle resultater

Vi legger ut enda litt flere bilder i eget Facebook-album HER.

Følg gjerne Sportsmanden på Facebook også!

Sportsmanden.no