Rapport fra Trans Atlas Marathon i Atlasfjellene

 

-Dette blir ikke mitt siste etappeløp…

Av: Luca Roncoroni

Etter over 30 km med bratte, tekniske fjellsider, løper jeg nedover og ser vannet for første gang; det er der dagens etappe – og hele løpet – skal avsluttes. Det er der jeg skal gjennomføre mitt første etappeløp! Men jeg mister litt fokus og innser at det er stund siden jeg har sett de røde merkene på bakken; høyt gress, valmuer, innsjøen i det fjernet og et fint “single-track” ledet meg ned i en trang dal, og plutselig er jeg usikker… har jeg løpt feil?

Det er fredag, dag fem i Trans Atlas Marathon (TAM), et etappeløp som går i Atlasfjellene i Marokko, og som i årets utgave har satt både deltagere og arrangøren på prøve.

Da vi dro fra Marrakech på lørdag, var vi klare til å løpe 250 km og 12.000 høydemeter fordelt på 6 dager, men da vi ankom første leir i Agouti forstod vi at ting kunne bli annerledes; på fjelltoppene rundt oss var det mye snø, og mer skulle komme de neste timene og dagene.

Mohamad Ahansal er en erfaren løper og verdensstjerne, med blant annet 5 seiere i Marathon des Sables (!), og kjenner Atlasfjellene bedre enn de fleste. Sammen med en annen lokalkjent, spanjolen Jorge Divi, har Mohamad planlagt etappene for å utfordre deltagerne og for å vise fram det beste av hans hjemland.

Arrangørteamet består av cirka 20–25 personer, alle fra Marokko, unntatt Jorge (Spania) og Aurore (Frankrike), og de sørger for at alt fungerer på best mulig måte; transport, mat, overnatting og kontrollpunktene langs løypa. Og takket være lokalkunnskap og -kontakter kan de reagere raskt på uventede utfordringer; de skal bevise det dag etter dag i årets løp.

På første briefing fortalte Mohamad at snø, vind og mye vann ville tvinge dem til å endre planene, men forsikret oss om at opplevelsen ikke skulle bli mindre av den grunn.

På den høyeste toppen av dag 1 (Tizi, 3175 moh), snødde det og blåste kraftig og flere deltagere fikk bruk for det obligatoriske utstyret vi hadde med oss i sekken. Allerede fra starten løp jeg sammen med Jesus fra Spania, og vi pushet hverandre oppover fjellsidene med ganske likt tempo. Men rett før toppen hadde Jesus mer å gi, og stakk fra meg. Nedoverbakken på andre siden av fjellet kunne jeg ikke se ham, og jeg forstod at han hadde løpt feil; Jesus hadde fortalt at han er fargeblind, og de røde merkene var ikke så lette å følge… det resulterte i noen ekstra km for han, og Jesus kom 40 minutter bak meg i mål.

De første fire lokale løperne kunne ingen av oss gjøre noe med, men vi var fornøyde med en vel gjennomført første etappe, uten å ha brent av for mye krutt.

Dag to var grått og litt fuktig, men varmere og uten snø. Jeg løp de første 15 km med Jesus og Aziza, som til slutt skal ende opp med å vinne kvinneklassen i TAM for femte gang, men så fikk jeg problemer med magen og måtte slippe dem midt i en fantastisk dal som minnet om et månelandskap. Jeg måtte roe ned tempoet for å prøve å få i meg næring, noe som tok nesten en time, og en feilløping på et par kilometer… men til slutt fikk jeg noen krefter tilbake. Det var også bra at Karl fra Østerrike tok meg igjen og “dro meg opp” neste fjellside, mellom utrolige steinformasjoner, for så å stikke fra meg i den siste, lange nedoverbakken; magen min var ikke helt klar for teknisk nedoverløping…

Jeg fokuserte på å holde mitt eget tempo og rett før vi kom til bunnen av dalen ble jeg tatt igjen av en løper til, Mohamad fra Marokko. Vi løp sammen i noen km i den frodige dalen, vi snakket en god del og jeg lærte et par marokkanske uttrykk. Mot slutten av etappen våknet kroppen til, og jeg kunne øke tempoet, mens Mohamad måtte roe ned litt; jeg var alene igjen og etter et par km med bra fart ble jeg overrasket da jeg så Karl noen få hundre meter foran meg.

Det var fint å avslutte etappen sammen, og å krysse mållinjen med et felles hopp.
I dag var Jesus over 50 min raskere enn meg, og ledet derfor vår “interne konkurranse”.

Dag tre og fire ble kortet ned betraktelig pga av været, høy vannstand i elvene og oversvømte dalbunner.

Jesus og jeg løp sammen begge dagene, og det ble mye snakking om forskjellige løp, sykkelturer og fjellvandring. Vi tok også mange bilder og nøt landskapet.
Jeg var bak i sammendraget, og skulle kanskje ha prøvd å “stikke fra”, men det føltes riktig å løpe sammen og kjenne at kroppen fungerte bedre dag etter dag.

Pga oversvømmelser lengre opp i fjellet ble vi to netter i Zaouiat Ahansal, en fantastisk fin landsby der familien Ahansal bodde i flere år etter å ha vandret fra Sahara med sine dyr. Her spiste vi utrolig god mat etter hver etappe, og hadde gode samtaler under trærne mens vi drakk marokkansk urtete. Det føltes som å være i en “fjelløpernes paradis”!

De tidligere endringene i traséen resulterte i en ekstra kjøretur tilstarten av etappe fem, slik at vi kunne gå tilbake til den opprinnelige ruta, og følge den de siste to dagene.

I dag skulle vi endelig få smake litt av den marokkanske varmen i en lengre etappe, som for første gang skulle ha mer nettofall enn klatring, noe som skulle være spennende gitt at nedoverløping pleier å være min svakeste side.

På startstreken snakket Jesus og jeg om sammendraget, om dagen som ventet, og om vår “taktikk”; vi ble enige om å gi hverandre en ærlig kamp. I dag skulle det konkurreres!

Feltet startet kontrollert og vi løp i en liten gruppe med marokkanere, så stakk de første tre, og jeg ble værende sammen med Jesus og Mahamad de første 10 km. Jeg følte at beina spilte på lag, jeg var pigg og hodet var klart for å prøve å rykke; i et flatt parti på ca 2400 m.o.h. økte jeg tempoet og hørte Jesus puste bak meg, men da vi begynte på den første stigningen ble det stille bak meg. Jeg snudde meg ikke, men økte tempoet enda litt til, uten å overdrive.

I bunnen av neste stigning, ved et stort tre som referansepunkt, så jeg på klokka og jeg gjorde det samme noen hundre høydemeter lenger opp på fjellet; jeg hadde opparbeidet meg ca 8 minutter på Jesus og Mahamad.

Samtidig fikk jeg øye på Mohamed og Ali på toppen av fjellet, og det ga meg masse ekstra energi og motivasjon; kunne jeg ta igjen to lokale løpere og komme på podiet i dagens etappe?

Jeg skulle i hvert fall prøve!

Jeg pushet hardt i oppoverbakken, og følte at jeg tjente litt tid, jeg nærmet meg. Men så kom jeg over toppen og begynte å løpe nedover, blant løse stein, elvekryssing og varmen. Marokkaneren forsvant og jeg så dem ikke igjen før etter målstreken, men jeg følte jeg løp bra nedover i dalen; faktisk noe av det beste jeg har gjort!

Da jeg så det ikoniske fjellet Tizi Cathedral i enden av dalen, visste jeg at det var ca 8 km til mål, og jeg følte at jeg hadde mye energi igjen og begynte å pushe enda mer.

Jeg kom i mål på 4. plass, kun et par minutter bak Mohamed og ca 7-8 minutter foran Jesus, og derfor ble avstanden på sammenlagtlista redusert til 3–4 minutter. Nå blir det spennende!

Etter etappen gikk Mohamed, Franck, Jesus og jeg noen km ned til elven for å bade og pleie beina våre i det kalde vannet. Ekstra luksus var å finne en liten butikk på veien der vi kunne kjøpe hver vår cola, nyte den mens vi gikk til elven samtidig som Mohamed viste oss alle urter som man kan plukke langs veien for å lage te. På vei tilbake stoppet vi igjen i samme butikk, som viste seg å være også en slags “veikro” der vi kunne nyte både “omelette berbere”, «tagine» (tradisjonell rett med kokte grønnsaker og kjøtt), kjeks, yoghurt og enda en cola!

Dag seks og siste etappe…

Kampen med Jesus har blitt litt mer enn bare mellom oss to, og flere deltagere spør om vår taktikk, lurer på hvordan vi føler, og noen har til og med “veddet” på deres favoritt… Vi skal begge gjøre vårt beste for å skape litt spenning, men jeg ligger fremdeles noen minutter bak og det er derfor opp til meg å angripe. Både kroppen og hodet føles enda bedre enn i går, og jeg synes det er utrolig å se hvor bra kroppen tilpasser seg belasting over tid, med god restitusjon etter hver etappe.

Også i dag starter vi rolig og jeg løper med Mohamed og Jesus fram til første kontrollpunkt, der vi fyller vannflasker og begynner den første nedoverbakken. Gårsdagens avslutning ga meg ekstra selvtillit og jeg velger å støte med én gang stien peker nedover; jeg føler at en uke med løping i teknisk terreng har gitt meg bedre teknikk, og jeg kan pushe mer uten å føle at jeg mister kontroll.

Jeg fortsetter å løpe bra både oppover og nedover, og jeg blir løpende alene resten av dagen, selv om jeg av og til kan jeg se Jesus og Mohamed på den andre siden av dalen, og som virker å være ca 8–10 minutter bak meg. Jeg er ikke stresset av det, men vet at de kan komme tilbake om jeg ikke holder samme tempo hele veien til mål. Det er varmt i dag, jeg fokuserer på å spise og drikke jevnlig, og føler at jeg har kontroll i den rullende traséen. Det er ca 12 km til mål og jeg skimter Ali noen hundre meter foran meg; jeg ligger på tredje plass.

Ali har sett meg, han har full kontroll, men samtidig prøver jeg å øke tempoet for å se om jeg kan ta han igjen.

Det er da jeg kommer til det høye gresset, til de fine åkerne med valmuer, og til den trange dalen… plutselig ser jeg Ali på en høyde til høyre for meg.
Ja, jeg har løpt feil!

Jeg prøver å ikke miste hodet, og begynner å klatre tvers gjennom fjellsiden for å komme tilbake på riktig sti, mens jeg forsøker å regne ut hvor mye tid jeg kan ha tapt i forhold til Jesus og Mohamed. Jeg estimerer tapet til ca 6 minutter, noe som betyr at de kan bli veldig “tett” i sammendraget. Altfor tett!

Tilbake på riktig vei fokuserer jeg på steget og prøver å ikke tenke på tid eller å snu meg tilbake. Innsjøen er nærmere, og jeg ser flaggene og målet for første gang. Det er et par km igjen av hele Trans Atlas Marathon. Jeg kommer til å gjennomføre mitt første etappeløp og jeg har opplevd fantastiske fjell, mennesker og kultur. Sammendraget får ikke plass i hodet mitt akkurat nå.

På oppløpet får jeg utdelt et marokkansk flagg og jeg krysser målgangen med et stort smil.

Jeg kom på 3. plass i dagens etappe, og dette er en stor seier for meg, men nå må jeg vente på Jesus for å se hvem som har vunnet vår “interne kamp”.

Men her er tidene ikke like viktige som på et maraton eller et endagsløp, og vi må vente til neste dag for de offisielle resultatene; nå er det bading, middag og fest som er viktigst!

TAM er mer enn et løp, det er en fantastisk opplevelse, både personlig, kulturelt og sportslig; man kan velge om man vil konkurrere eller nyte, men sjansen er stor for at man får litt av begge deler!

TAM fakta:

• ca 250 km/ D+ 12.000 høydemeter, fordelt på 6 etapper (pga været ble årets løp ca 210 km/ D+ 10.000 høydemeter)
• mulighet for å delta i “TAM Challenge”, en lettere variant på ca 160 km og 6 etapper
• overnatting i tradisjonelle gjestehus og camp
• profesjonell lokal organisasjon
• medisinsk personell som følger løpet
• god mat til frokost og middag
• kontrollpunkter og vannstasjoner ca hver 10.-15. km
• neste løp 7. – 17. juni 2019
• hjemmeside: https://www.transatlasmarathon.com/

En av de beste tingene med TAM er at Mohamad Ahansal inviterer unge, lokale løpere, som får sjansen til å løpe gratis og vise seg frem i et internasjonal løp. Det viser seg at for en marokkansk utøver er det ikke så lett å konkurrere… det er strenge krav for å få visum for å komme til Europa, og påmelding til de store løp i Marokko, ofte arrangert av utlendinger, er for dyre. Derfor synes jeg det er et flott initiativ å gi dem muligheten til å løpe TAM, og vise “verden” hvor bra utøvere de er.

For å sette ting i perspektiv; Abdelaziz Baghazza deltok i sitt første løp på TAM for to år siden, og vant. Så kom han på 4. plass i Marathon de Sables 2017, og vant TAM igjen i år. Aziza Raji vant 5 utgaver av TAM, og kom på 5. plass i Marathon de Sables i 2017.

P.S. for de som lurer på det, jeg hadde minuttene på min side i sammendraget og kom på 4. plass sammenlagt, kun 4 minutter foran Jesus…

——

Du kan lese flere av reportasjene til Luca Roncoroni på Sportsmanden her.

Sportsmanden.no