Stavanger Marathon Special Edition – Aaah, det var sånn var det å løpe maraton ja…

Stavanger Marathon Special Edition, søndag 6.sept.2020
En løpsrapport av Janicke Bråthe

– Pappa, er dét jogging?
Den lille, blonde jenta forsøkte å balansere miniatyrsparkesykkelen sin samtidig som hun storøyd fulgte min fremferd nedover bakken, noen hundre meter unna en svært etterlengtet målgang.
Pappaen til den lille jenta – hun var kanskje fire år – som forsøkte å manøvrere egen sykkel og samtidig sørge for at jentas rosa doning verken veltet eller skjente for langt unna, kikket kjapt opp på meg og bekreftet straks datterens antakelse: 
– Ja. Dét er jogging!

Jeg var ekstremt klar for å slippe å bevege meg fremover i det hele tatt, men kunne ikke annet enn å smile.
– Så ser det altså så ille ut som det føles, tenkte jeg mens jeg kavet meg videre mot den store, hvite målportalen. 

Jeg hadde bare delvis kontroll over bena, mektig medtatt muskulatur i skinkene og en lei følelse av nederlag. Ved første passering av den samme portalen, etter halv distanse, var det en helt annen innstilling som dominerte. Speakeren annonserte at her kom første dame, med passeringstid på rundt 1:38. Det var hakket raskere enn planlagt, men kjentes allikevel som en kontrollert start. Steget var bra, kroppen sterk og tankene i vater. Jeg vet veldig godt hvor fort ting kan snu i maraton, men etter å ha blitt servert speakerens ord, tillot jeg meg selv å drømme både om seier så vel som en sluttid på rundt 3:16. Kanskje til og med 3:15! Så utrolig gøy det var å løpe løp igjen! 

PANDEMIPREGET

.
At løpegleden var stor skulle da også virkelig bare mangle. Ni måneder hadde gått siden forrige deltakelse i en ekte, ikke-virtuell maraton: Firenze i november 2019. Et herlig maratoneventyr i det store utland med gode venner. Lite visste jeg da, at det et knapt år senere skulle føles omtrent like spennende og eventyrlig å forflytte seg over fjellet fra Øst- til Vestlandet for å løpe en liten, koronatilpasset spesialvariant av Stavanger Marathon. Pandemier setter ting i perspektiv. 

Også valg av transportmiddel ble påvirket av viruset: Det fikk bli bil. Da det opprinnelige reisefølge måtte trekke seg få uker før løpet, så det derfor stygt ut for hele deltakelsen en liten stund. Å kjøre alene drøye syv timer hver vei i løpet av halvannet døgn var bare ikke aktuelt. Men så er jeg så utrolig heldig at jeg har flere gode venner som synes det å kjøre 100 mil for å løpe fire mil til er både naturlig og lystbetont, og lørdag 29. august klokken 06:30 ble jeg plukket opp av den spente medløperen. Et nytt maratoneventyr var i gang! 

FORBEREDELSER 

Vel fremme i vest og ut mot havet, føltes det uvant å ta fatt på klassiske maratonforberedende rutiner. Det var så lenge siden sist! Startnummerhenting var av smittevernhensyn kun mulig på selve løpsdagen, men vi fikk oss både en lett, liten shakeout-jogg og solid pastalading. Til middagen hadde jeg avtalt å treffe Stavanger Marathon-ambassadøren Kay. Det var takket være henne jeg hadde fått vite at det skulle bli en Special Edition i stedet for virtuell løsning som de fleste tyr til. Jeg har full forståelse for at arrangører gjør det, men da blir det ekstra stas med dem som tar jobben med å lage ordentlige, koronatilpassede, løp. 

Normalt har Stavanger Marathon start og mål i Stavanger sentrum med masse folkeliv, og løypa én stor runde som blant annet går rundt de tre vannene Mosvatnet, Stokkavatnet og Hålandsvatnet. Med maksantall på 200 blir det ikke aktuelt å stenge ned sentrumsgater, så i årets spesialutgave skulle det løpes to runder rundt de tre vannene – samme runde som utgjør novemberhalvmaratonen 3-sjøersløpet som jeg har hatt lyst til å løpe i flere år. To «fluer» i en smekk på sett og vis der altså.  

Tagliatellerettene på tallerkenene våre var viktig føde for morgendagen, men det var vitterlig også alt Kay foret oss med av informasjon om arrangementet og traséen. Etter en riktig så hyggelig – og nyttig – middag, var det bare å sanke flest mulig timer med søvn og hvile.

RACE DAY!  

Løpsarrangører oppfordrer sjelden å ta egen bil til start, men dette er uvanlige tider som i enkelte tilfeller også gir riktig så komfortable utfall: Det tok oss syv minutter å kjøre det lille stykket til starten ved Stavanger Ishall, det var rikelig med parkeringsplasser og ingen køer å snakke om, verken for å hente ut startnummer eller de små avlukkene man typisk skal ha en ekstra tur innom før start. 

Selv om vi – i tråd med hva arrangør GTI Friidrett anbefalte – hadde beregnet lite tid i forkant av løpet som skulle starte klokken ni, rakk vi litt skravling. Flere kjente var på plass, men det skulle for så vidt også bare mangle også når det knapt arrangeres ekte løp. I tillegg til å gi oss råd om forsering av løpets bakker, fortalte GTIs trener John Nicolaysen om mye frivillig innsats og underskudd for å stable årets løsning med småskala lørdagshalvmaraton og søndagsmaraton på bena. De kunne naturligvis ha «gått virtuelt» her også, men valgte å lage et ordentlig løp. Hva hadde idretten vært uten slike ildsjeler? 

Tidligere har jeg synes det er å forskuttere når man får utdelt finisher-trøye sammen med startnummeret. I Stavanger fikk vi til og med medaljen. Men slik får det nesten være i koronaens tid. 

Tre spente løpere – Til tross for begrenset tid i startområdet rakk Børge, Tommy og jeg å diskutere våre slagplaner for dagen. Tommy møtte jeg første gang på en Springtime Training Camp i Portugal tilbake i 2015. Siden den gang har vi møttes i forbindelse med løpsdeltakelser rundt omkring i verden. Det skulle bare en pandemi til for å møte på hverandre hjemme i Norge. 

HVA LØPERE SIER DE SKAL GJØRE… 

Fordelen med lite tid på plass før start er at det er mindre tid å bli skikkelig nervøs. Spenningsnivået var uansett høyt nok da vi få minutter før ni stilte opp foran den hvite portalen, trygt plassert på hver vår av de hvite markeringen for startposisjoner i asfalten. Minst én meter unna løperen både foran, bak og til siden. Så ble de tjue i første startgruppe én sendt av gårde. Vi i gruppe to forflyttet oss til de fremre tjue hvite prikkene, og var i gang et minutt senere. Endelig en ordentlig maraton igjen! Nå gjaldt det bare å finne rett fart… 

Høstens (og mitt livs) desidert heftigste maratonmål er å karre meg under tre timer. Jeg er alt annet enn overbevist om at det kommer til å gå, men for å i det minste komme innen skuddhold følger jeg det samme opplegget som mot 3:07:50-løpet i Chicago i fjor: Hanson’s advanced marathon training. Bare åtte uker ut i det 18 uker lange programmet var sub 3 eller pers ikke engang på menyen. Børge følger også programmet, men med mål om å løpe sub 2:50. På bilturen opp hadde vi funnet at drømmetidsmål pluss tjue minutter var fornuftig siktemål. 3:10 og 3:20. Det burde være fullt mulig, uten at treningen i etterkant ville måtte justeres altfor mye. Maraton koster liksom litt mer enn de rolige 16 kilometerne som egentlig stod i programmet denne søndagen. 

I siste liten hadde jeg kommet på å sjekke hva 3:20 innebærer av fart, og de første kilometerne forsøkte å finne flyten rett i underkant av 4:45 minutter pr kilometer. Det var imidlertid lettere å finne flyten litt raskere, og hver gang klokken viste noe mellom 4:40 og 4:30 pr kilometer var jeg fornøyd. I retrospekt ser jeg at det ville vært langt klokere å holde seg til planen, men med rett over ti grader, delvis skyet himmel og forholdsvis lite vind, blide funksjonærer og andre heiene, idyllisk løype og naturligvis: aldri noen form for trengsel… Det føltes så  bra! 

I små løp klarer jeg ikke å la være å følge med på damene og forsøke å få en viss oversikt over hvordan jeg ligger an plasseringsmessig. Det var to i min startgruppe, og jeg var ganske sikker på å ha sett én i første startgruppe. Fra start lå de to i min startgruppe rett foran meg. De så sterke ut, og tenkte det var greit nok å bli nummer fire etter de to samt kvinnen jeg mente å ha sett i startgruppe én. Jeg skulle bare løpe mitt eget løp og ha en god opplevelse. Om jeg skulle kunne klare å passere én av de to på den andre runden – målet er alltid negativ splitt – så hadde det naturligvis vært stas med pallplass. 

Til tross for den opplevde jevne og fornuftige farten, passerte jeg først den ene av de to, og litt senere den andre. Plutselig var spørsmålet om hvor mange damer det var i første gruppe mer aktuelt; hvilken plassering hadde jeg nå? Funderingene tiltok da jeg hørte et par funksjonærer spørre hverandre hvorvidt jeg var første dame. Et par møtende turgåere tente et gryende håp:  

– Du er første dame, heiet de.  

Jeg smilte og takket for heiingen, men våget ikke å stole på at de hadde full oversikt over deltakerne. Det var uansett ikke annet å gjøre enn å forsøke å løpe fornuftig. Alt føltes i alle fall bra. Fint og komfortabelt. Fortsett sånn. 

Etter hvert fikk jeg bekreftet at jeg faktisk var ledende dame. Håp. Og frykt! Tenk om jeg faktisk skulle få oppleve å vinne et maratonløp til! Jeg tenkte tilbake på den herlige opplevelsen i Two Rivers Marathon i Nederland i fjor. I det store bildet har det virkelig ingen betydning, men det er en besnærende følelse uansett. Å få gjenoppleve det… På den annen side følte jeg meg plutselig jaget. Hvor langt bak var egentlig disse to andre damene? Kunne det komme opp noen fra senere startgrupper? Andre kunne jo vinne på tid også, men de burde i så fall ha vært i de fremre startgrupper. Mange tanker, men jeg bestemte meg for i alle fall å nyte ledelsen når jeg nå hadde den. 

Kay hadde passert et par ganger. Hun stilte seg opp på ulike plasser med flagg og musikk og heiet før hun syklet videre til neste post. Alene var hun en hel heiagjeng! Hun var på plass i løypa for en venninne, men heiet raust på oss andre også. Etter hvert rapporterer hun også om avstanden tilbake til nummer to og tre. Et par minutter. Etter hvert mer. Det bidrar til optimisme, men med et godt stykke igjen til halvmaratonpassering vet jeg godt at alt kan skje.  

– Bare ikke drit deg ut nå så kan dette gå, maner jeg meg selv. Ikke øk farten, ikke stress i bakkene, bare fortsett fremover. Jevnt og avslappet. Høyt, fint og lettbent. Det er din beste sjanse! 

Backingen fra tilskuere, funksjonærer, og ikke minst Kay, bidrar godt. Passering av målportalen ved halv distanse er nydelig og nå er det ingen tvil: jeg leder dette løpet! Speakeren rapporterer om passeringstid på 1:38-etellerannet. Så mange ganger som jeg forsøkte meg på 3:15 før jeg lyktes, husker jeg godt at 1:37:30 er den magiske halvmaratonpasseringen. Kan det være mulig her i dag? 

Men så er det som om noen stikker en nål i ballongen. Luften siver ut litt etter litt, og selv om matematiske kunnskaper svekkes skremmende kjapt under løping regner jeg lett ut at det ikke skal så mye til for dame nummer to å ta meg igjen om jeg taper ti sekunder per kilometer. Det kan være at de andre får det tøft på andrerunden også…? Nå, i mer defensiv modus, tror jeg mer på at hennes mer konservative start betaler seg i form av positiv splitt og at hun om få kilometer kommer til å passere i noe som vil oppleves som rakettfart.  

Rakett-teorien slår til. Tidligere enn fryktet. Å henge seg på med mer enn en mil igjen… Ikke aktuelt. Beina blir bare tregere og tregere. Omsider gjør jeg som GTI-trener John anbefalte, og som jeg burde ha gjort fra start: Går de verste kneikene. Så passerer også den andre damen, og nå føles tredjeplassen som hadde vekket gode følelser i starten av løpet bare som et nederlag. Den indre dialogen forsøker febrilsk å korrigere.  

– Ok. Du slipper å føle deg jaget lenger da i alle fall. Og pall er fint det. Nå kan du bare kose deg den siste biten av dette flotte løpet som er det første ordentlige løpet på lang tid!!

Det om å kose seg er bare tulletrøst naturligvis. Av mine straks 53 maraton eller lenger kommer jeg ikke på et eneste ett der «kos» er en passende betegnelse for den siste mila. Herfra er det ren kamp. Lysten til å gå mer enn bare kneikene presser på. Seieren er tapt. Andreplassen er tapt. En slagen kvinne! Jeg vil gjerne beholde pallplassen, men kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg stort om en dame til passerer. Den beste motivasjonen for å holde bena løpende er at det vil ta enda lenger tid å bli ferdig om jeg går. Det motiverer også litt at jeg passerer tre-fire andre løpere (menn) i løpet av de siste tungbente og mentalt utfordrende kilometerne. 

Løypa er godt merket og med tydelige kilometermarkeringer hele veien. Lettelsen er stor når skiltet med 41 kommer til syne, og nå finnes det selvfølgelig krefter til å øke farten i alle fall litt igjen. En fart som riktignok ikke imponerer den lille jenta og faren hennes, men den tar meg raskere nærmere målportalen. Jeg absorberer all energi fra heiende tilskuere jeg bare kan de siste meterne. Så…

Endelig der!  

Trykker stopp-knappen på klokken. Begynner å gå. Sliten! Oppfatter at speakeren omtaler meg som «litt av en legende i maratonsammenheng». Det er i grunn utrolig stas, men føles alt annet enn treffende.

– Nuvel, fnyser jeg av meg selv i en merkelig miks av målgangsglede og prestasjonsskuffelse. Tredjeplass er jo bra, men at tiden endte på nesten 3:23 sier sitt om gjennomføringen: Snakk om positiv splitt! Akkurat nå føles tredjeplassen mest som «andre taper». 

…OG HVA LØPERE EGENTLIG TENKER AT DE SKAL GJØRE 

Så er Børge der. Han har også gått «i vifta» som de ville kalt det i podkasten «I det lange løp». Det vil si; med sluttid på 3:04:39 har han løpt langt raskere enn de 3:10 han sa han hadde som mål. Problemet var bare at han gikk ut i fart som skulle gi sluttid på 3:00. Jeg kan ikke annet enn å le. Vi begge har altså hatt litt andre planer og/eller drømmer enn vi sa. 

Som selvoppnevnt reiseleder hadde jeg planlagt et after run burgermåltid før hjemreisen, men Børge var såpass sliten og uggen at restaurantbesøk ikke var aktuelt. Bedre da få ta fatt på veien hjem slik at han kunne hvile og fylle på med cola i passasjersetet, mens jeg tok rollen som sjåfør. Heldigvis kviknet han raskt til, og mye av bilturen gikk med til å utveksle tanker om mulige årsaker til de svake avslutningene våre:  

• Utgangsfarten – Alt tyder på at vi begge var i overkant optimistiske.
• Grusunderlaget – Mulig det suger mer kraft enn vi trodde på forhånd.
• Skoene – Begge løp med Nike Vaporfly Next%. De hadde ikke det beste grepet på grusen, men vi var enige om at skovalget var rett uansett. 
• Bakkene – Jo, vi burde antakelig ha gått dem fra start som anbefalt. Å løpe dem «veldig rolig» var ikke forsikring god nok i alle fall.
• Energiinntak underveis – Børge fylte på med Maurten gels, men tar vanligvis også energidrikk på drikkestasjonene. Av koronahensyn var det kun vann å få underveis i Stavanger. Jeg drikker aldri energidrikk, men burde nok ha fått i meg mer en de to små Bounty-biter jeg fant det for godt å dytte i meg. Det frister liksom så lite med inntak når man løper. 
• Mangel på langturer – Vi slet begge med å komme på når vi hadde tatt vår siste ordentlige langtur…

Antakelig er svaret: en kombinasjon av flere ting, og konklusjonen: Det må trenes mye mer for å nå drømmemålene, vi må ha ordentlige planer for energiinntak – og ikke starte raskere enn tidsmålet tilsier fordi «det føles så lett». Jeg burde virkelig ha lært dette nå… 

Litt før klokken ti låste jeg meg inn hjemme, pakket ut av kofferten og krøp etter hvert til køys. Bittelitt skuffet, men aller mest takknemlig for at GTI Friidrett gjennomført dette strålende arrangementet, happy med å ha fått oppleve atter et nytt maratoneventyr – og i klassisk teflonånd: med Stavanger Marathon lagt i kalenderen den siste helgen i august 2021! 

Janicke

– – –

Resultater Stavanger Marathon Special Edition 2020

Du kan lese mer fra Janicke Bråthe på bloggen hennes:

Lettbent sub 3 – det ultimate maratonmålet

Sportsmanden.no