Flott og drama i Nordmarkstraver’n
Eirik Gramstad og Inger Liv Bjerkreim Nilsen seiret i en særdeles tørr og varm utgave av Nordmarkstraver’n, dette svært krevende terrengløpet over ca 30 km. Sindre Rønning, Frol IL, vant et jevnt og spennende oppgjør om seieren i Halvtraver’n, mens den doble vinner av Birkebeinerløpet, Veronika Blom fra SK Vidar, var raskeste kvinne for tredje år på rad!
Bak de aller beste var det mange som kjempet sine egne, og tildels svært så dramatiske kamper. I hvert fall gjaldt dette for Harald Ringen, Oppegårds eminente veteranløper, som lå an til en klar seier i 50-54 års klassen, da uhellet var ute. Her beskriver han selv hva som skjedde:
Haralds opplevelse av Nordmarkstraver’n 2013
Ja dette var den mest dramatiske opplevelsen jeg har hatt i noe løp. Men det var det veldig få som fikk med seg. Kun legen ved mål, jentene på siste matstasjon, Trond Inge og et par til. Følte at dagsformen var ok og at jeg tross alt, etter mine reumatiske plager i sommer, var meget fornøyd med dette løpsopplegget, uten optimal trening på forhånd.
Men så over til dramatikken.
Jeg hadde et bra og jevnt løp som utviklet seg til å bli et nesten like bra opplegg som i årets Skogsmaraton for min del. Slet selvfølgelig med mine problemer underveis, men ikke verre enn at jeg kunne fortsette i god steam. Da det sto igjen ca 7 km, rett etter demningen mellom nest siste og siste matstasjon, skjer det! Jeg ligger i rygg på en grei løper som jeg har tenkt å følge. Og han hadde ikke avskrekkende fart heller. Da plutselig snublet jeg så lang jeg var. Klart jeg ble irritert på meg selv og reiste meg opp så fort jeg kunne, kom med et par saftige gloser før jeg virkelig så hva som hadde skjedd. Hadde tatt meg for og truffet en skarp stein med høyre håndbak, som regelrett dro et halvmånesnitt nedover og bakover i hånden. Og det verste var jo at det også dro med seg jord, grus og til og med granbar ned i bånn av det dype kuttet.
Da jeg fikk summet meg litt og så hvor ille det var, slo første fornuftige tanke ned i meg. Jeg tenkte at dette kan aldri gå. Jeg må bryte. Men med så høyt adrenalinkikk, siden man ligger bra an, resonnerer man ofte annerledes. Derfor ble neste tanke at det tross alt ikke var hovedpulsen som røk, siden det ikke pumpet blod. Dernest sa jeg til meg selv at hvis jeg holdt armen høyt ville jeg ikke miste så mye blod, så jeg kunne løpe til siste matstasjon. Hadde rett og slett et internmøte der jeg småjogget og pratet høyt med meg selv mot siste matstasjon.Jeg følte meg også ok, og hvis det tilfeldigvis var en lege på stedet, så kunne han vurdere…
Da jeg ankom drikkestasjonen registrerte jeg at her ville det ikke bli mye kyndig eller faglig støtte, så jeg bare spurte om de hadde plaster eller tape så jeg fikk dratt alt sammen. Satte nok hele den drikkestasjonen på hodet, ja. De hadde heldigvis tape, så jeg fikk stoppet blødningen såpass mye at jeg tenkte at jeg kunne løpe normalt. I tillegg vrengte en av de søte jentene av seg sin t-skjorte og knyttet den rundt hånden min. (PS! Hun hadde heldigvis en til under, da) All kredit til disse, samt at de også ringte inn for å varsle. Så løp jeg videre.
Var selvfølgelig sterkt preget av stundens alvor og at jeg var skadet, men hvor mye visste jeg ikke. Og siden jeg ikke var dårlig kunne jeg i grunnen bare fortsette mot mål, med tanke på at der var det ambulansefolk! Og siden det bare gjenstod 6-7 km, ville det gå raskere enn om jeg skulle bli stående på siste matstasjon og vente på transport. Akkurat dette angrer jeg ikke på. Visste at jeg lå ganske bra an, men at jeg skulle bli nr 2 oppi dette var kjempeartig! Vinneren var 18 sekunder foran meg. Men dette ble ganske uvesentlig på en sådan dag!
Status etter fullført løp:
Rask dusj etter anbefaling fra legen – og den var virkelig smertefull! Vondeste dusjen jeg har hatt noen gang da jeg fikk vanndråper i såret! (Legen hadde sett såret og sto klar etter dusjen, all honnør til han. Han dynket kuttet med fucidin og antibiotika i salveform). Klar til å gå til bilen som sto langt avgårde, siden vi parkerer på Sognsvann. Målgang er jo ikke Sognsvann, men Kringsjå. Så bar det rett til Ski sykehus med legevaktordning. Fikk med Marius (verdens beste sønn), siden Hanne var bortreist i helgen. Vi ankom sykehuset ca kl 14.50 og reiste derfra ca kl 19.45…
Skaden var en del verre enn jeg trodde i utgangspunktet. De måtte rense såret helt ned til bunn da det hadde pakket seg grus, granbar og jord helt i bånn av et dypt kutt som legen måtte bruke lang tid på å fjerne. En stund var han i dialog med SIA for om nødvendig kirurgisk inngrep. Men det endte med at han satte bedøvelse 2 ganger og andre gangen dypt, så de fikk renset alt som lå i bunn av kuttet.. I tillegg måtte han sy 9 sting i håndbaken. Og på toppen av det hele måtte jeg ha stivkrampesprøyte, antibiotika og sterke smertestillende. Men alt i alt var jeg kjempeheldig. Alle fingre er intakt og alt er rørlig! Så nå gjenstår bare å unngå infeksjon. Krysser fingre!
Ja, det var sannelig en innholdsrik lørdag dette her! 😀
Hilsen en Nordmarka-kriger som er hjemme og pleier sårene!
En annen trofast Marka-traver, eller Nordmarka-kriger, er Trond Inge Carlsen. Her er hans rapport:
Fine forhold i Nordmarka i dag. Det var ingen bekker å løpe i og utforbakkene i terrenget var tørre og faste, så det var bare å gi full gass. Men Traver’n er fortsatt 3 mil og motbakkene er fortsatt like bratte.
Jeg var veldig spent på hvor lenge beina holdt, og om de holdt i det hele tatt. Jeg prioriterer mengdetrening for tiden, løp senest fredag 21 km på asfalt, og selv om jeg ikke er oppe i mer enn 10 mil i uka, er det en relativt stor økning ift resten av sommeren. Og det merkes.
Men det gikk lett første 2 kilometer hvor jeg lå sammen med Thomas, Harald, Geir og Håkon Solheim, pluss en ny kar fra Bøler, Jon Ilseng. Jeg måtte slippe da de 2 kilometerne var gått, men måtte likevel presse på. Da vi kom inn i terrengpartiet gikk det mye lettere, og jeg passerte en del løpere. Men selv om det er gøy å løpe i terrenget og det føles lett, krever det en del ekstra energi. Og det merkes når en kommer ut på grusen igjen. Da hugg krampen til i leggene som det har gjort noen ganger før på Traver’n.
Hver gang det bar inn i terrenget glemte jeg at jeg var sliten, men hver gang jeg kom ut på grusen igjen, var jeg bare mer og mer gåen i beina. Etter 18 km følte jeg meg egentlig moden for å ta bussen hjem, men jeg ble reddet av stadig nye terrengpartier, hvor jeg på autopilot forserte andre løpere, som regel de samme som passerte meg på gruspartiene. Men fra Demningen og inn, ca 7 km mest grus, var beina så ferdig at jeg var sikker på at jeg ikke skulle komme til mål. Det ble bare rolig jogg, såvidt det var. Fire kilometer før mål ble jeg passert av Espen Wigaard, som kom hele 4 min før meg i mål!
Jeg kom meg i mål til slutt på 1.26.18, faktisk 1 minutt fortere enn i fjor og nr 5 i klassen, 5 minutter etter Geir Vågen på plassen foran og med 4 minutter ned til kollega Morten Lund på plassen bak. Morten slo meg i Fredrikstad Marka rundt Ifjor. Dag Spilde (2.29 og nr 23 i M40-44 år) så jeg ikke før etter målgang, og det er jeg også fornøyd med.
Jeg er derfor kjempefornøyd med tiden og gjennomføringen, men det var blytungt hele veien. Jeg har aldri svettet så mye, og selv om jeg drakk dobbelt så mye som vanlig underveis, var jeg som en svamp når jeg kom i mål. 4 glass gikk ned på høykant.
Harald ledet klassen lenge men falt i en av de siste utforbakkene og tapte seieren på det. Håkon Solheim (Rustad IL) imponerte derimot med 2.13 (nr 3 i klasse 40-44 år).
Der er også finne ditt bilde, tatt av arrangørens fotograf Harald Jahren Nilsen.
sportsmanden.no
Tilbakeping: Rapport fra Nordmarkstraver'n | sportsmanden.no