En spesiell løpsrapport fra Karmøy Maraton

KARMØY MARATON. «I år løper vi til minne om Morten Vestvik 1965-2024». Dette var teksten på årets medalje, med bilde av min gode venn som dessverre gikk bort i sommer etter sin tapre kamp mot kreften. Jeg MÅTTE derfor bare ta turen til Karmøy, fullføre en maraton i Mortens ånd, i løpet som han selv har løpt hvert år, og der vi løp sammen i fjor på hans maraton nummer 100. Som dessverre skulle vise seg å bli hans siste.

.
Nå ville jeg gjøre meg fortjent til å få den aller fineste av alle mine medaljer rundt halsen, etter å ha løpt 42,2 km for å minnes Morten. Siden jeg dessverre ikke fikk anledning til å delta i begravelsen hans, ble dette ekstra viktig for meg.

Selve løpet ble sterkt og minnerikt på flere måter, med tøffe forhold med innlagte haggelbyger og MYE vind med stiv kuling og storm med opptil 22 meter per sekund i vindkastene. Men vi fikk også noen små solgløtt mellom slagene, og vinden kom jo ikke bare midt i mot. Særlig på slutten ble vi flere ganger skubbet eller nærmest løftet fremover av stormkastene, som nå kom i ryggen.

Løpet inneholdt nesten alt, men tidene ble overraskende gode for mange. For min egen del også, selv om jeg på forhånd hadde null fokus på tid. Det var helt uvesentlig. Det var medaljen og de spesielle omstendighetene jeg løp for – og minnet av Morten. Men det var såvidt jeg nådde starten. Helt uten oppvarming, 30 sekunder før startskuddet smalt, vær jeg omsider klar.

De første 12-13 km ble en transportetappe. Vi løp stort sett i le og jeg pratet med flere ukjente løpere, mye om Morten, som alle snakket utelukkende positivt om. Det bare fløt, i snakketempo. Jeg var dessuten veldig spent og en smule skeptisk på det muskulære, etter at jeg erklærte at konkurransesesongen egentlig var over etter det knallharde halvmaratonløpet på Jessheim for bare seks dager siden! I dagene etterpå har jeg stort sett hvilt eller gått litt, unntatt på onsdag, da jeg løp bakkeintervaller. I tillegg har jeg de siste nettene hatt minimalt med søvn, og dårlig søvn. Så utgangspunktet var dårlig, sånn sett. Den eneste fordelen med alt dette var nok at jeg stilte til start med særdeles lave skuldre. Dette skulle være et annerledes løp og mer å betrakte som en langtur.

Stor var derfor overraskelsen da en medløper etter ca 14 km fortalte at hun nesten lå på skjema til 3:30! Jeg hadde omtrent ikke sett på klokken til da. Samtidig visste jeg at det var på sørsiden, etter at vi passerte Skudeneshavn, da for øvrig den første intense haggelbygen kom, at motvinden ville slå inn for fullt. Og de seige stigningene etter noen og tyve kilometer ventet også, likeledes noen tøffe bakker mot slutten.

Under tvil hadde jeg valgt å løpe i en tynn supertrøye med den florlette Team Sportsmanden-trøyen utenpå, så det sure været gjorde paradoksalt nok at jeg måtte holde tempoet litt oppe for å holde varmen. Slet likevel mye med fingrene, til tross for ullvotter. Men beina og kroppen var forbausende fin! Jeg ventet likevel bare på den store smellen, men den kom aldri. Fikk en liten down etter rundt 32-35 km, men så på klokken at jeg lå bra an til å komme under 3:40, trodde jeg, som var langt bedre enn forventet.

Bestemte meg igjen for å prøve å leve i øyeblikket og å reflektere litt på de siste fem kilometerne, mer enn å presse meg. Og et par kilometer før mål fikk jeg enda en positiv overraskelse, da det gikk opp for meg at jeg hadde regnet feil med fem minutter! Jeg fikk jo enda litt mer energi da og økte farten noe, og med en bra, men relativt kontrollert avslutning – (jeg hadde jo ikke fokus på tid og ville ikke gå i kjelleren denne gangen…) – så kunne jeg løpe inn på tartandekket på Åsebøen stadion og nyte oppløpet til sluttid 3:32:24. Jeg strakk hendene over hodet da jeg passerte målstreken og hadde en liten stund for meg selv på gressmatten umiddelbart etterpå, med den fineste medaljen.

Himmel og hav (ja, det passet bra i dag!), dette var jo bare 2 1/2 minutt bak tiden min fra Berlin Marathon for to år siden eller Trondheim Maraton i fjor, da jeg begge ganger selvsagt makset i lettere løyper med god oppladning. Nå hadde jeg løpt mye mer avslappet, i ruskevær, i en langt tøffere løype, der tid ikke var viktig, på nesten samme tid!

Og beina hadde vært ganske fine hele veien. Jeg safet litt der også, og valgte mine halvgamle Xtep 160X 3.0 Pro, de samme skoene som jeg løp med i Trondheim i fjor, da jeg synes de er aller mest skånsomme for beina. Det funket tydeligvis bra, sammen med dagsformen.

Eller kanskje var det Morten som ga meg litt ekstra energi denne dagen?

Så ble det prat i kafeen med Inger Johanne, som selvsagt også hadde løpt maraton i sin kjære manns minne, datteren Vanja, som har blitt skikkelig bitt av løpebasillen og perset på sterke 1:32:21 til 6.plass på halvmaraton, sønnen Erik (takk for oppholdet til dere alle tre!) og den alltid trivelige maratonslugger Ove Wolff, som løp på knallsterke 3:02 bare seks dager etter at han løp sitt nest beste maraton (av 82) på 2:59 på Jessheim. Makalaust!

Så takket jeg for meg. Men før jeg kjørte videre til Bergen, bror og for å hente det siste flyttelasset etter mor, så svippet jeg innom Udland kirkegård, fant til slutt minneplaten til Morten, og la medaljen der. Den fortjener du, min gode venn.

Så da var mitt eget lille oppdrag utført. Det føles godt.

Og hva løpingen angår, ja nå er det virkelig sesongpause…

Deltakerrekord og følelsesladet jubileum i vindfullt Karmøy Maraton

Les også hovedreportasjen fra årets Karmøy Maraton:

Deltakerrekord og gode tider i stormkast og haggelbyger på Karmøy

Resultater Karmøy Maraton 2024

Frode Monsen / Sportsmanden.no