En løpsrapport med glimt i øyet
Mann (42) syntes selv han løp ganske fort, men fikk bank av jente (17).
– LØPSRAPPORT FRA HYTTEPLANMILA 2013 –
– Av Joar Markhus –
Hytteplanmila startet som et lokalt treningsløp oppe på Ringerike, men har vokst enormt og i år stilte over 1200 deltakere til start, deriblant mye av Norgeseliten. Det er ikke rart at dette løpet er populært. Arrangementet er knirkefritt fra du ankommer parkeringen til du er ferdigløpt og nyter gratis boller og kaffe i en varm og god hall fylt opp med smilende endorfinjagere. Her er det ingen kø, tidtakingen er på stell og en engasjert speaker loser løperne i havn. Løpet er flatt og man får presset ut det siste av høstformen før kunstsnøen legger seg i skiløypene.
(Foto: Arild Brådalen)
Det er nesten forventet at man setter pers når man stiller opp her. Forventninger er jo noe man i stor grad legger på seg selv og jeg hadde selvsagt også en idé om pers på lørdag. Hva som er en bra tid på mila er relativt og litt avhengig av miljøet man vanker i. Under 40 er ansett som bra for mosjonister, men når du har kompiser som for eksempel trippelkongen Anders Stenbrenden som «satser på å se 32-tallet», så blir man liksom litt ydmyk når det kommer til forventning om egen prestasjon.
Da muttern og fattern valgte å forene sine gener høsten 1970, ble vel resultatet «noko over middels» hva kondisjonspotensiale angår, men top notch er det nok ikke. Nå er det litt vel seint å reklamere på varen etter over 40 år, så man får heller stikke fingeren i jorda og sette seg realistiske mål.
10 km har jeg ikke løpt så ofte, ettersom det er terrengsykling jeg driver mest med, men jeg håpet å forbedre 38.20 fra Skimila i 2002. (At jeg har 36.37 fra 1989 velger jeg nå å se bort i fra, ettersom jeg er av den oppfatning at en pers bør være satt i løpet av inneværende årtusen for å kunne skrytes av.)
Med et mål om å se 37-tallet, la jeg altså i vei på Hytteplanmila. Planen var å åpne litt rolig, men da første km ble passert på 3.30, skjønte jeg at det i hvert fall gikk fort nok for meg. Jeg prøvde å holde igjen et par prosent i bakkene fra 2 til 4 km og da vi passerte en 15-åring som sto og spydde ved 3-kilometersmerket, så anså jeg min åpning som «passe fornuftig».
Fra 4-6 kilometer er det flatt og i følge arrangøren «kan man få noen fine kilometertider her». Jeg fant en rygg , hang meg på, men begynte å merke kjøret litt. 5 km ble passert på 18.30. Bra! Jeg kunne altså løpe siste halvdel nesten et minutt saktere, men likevel nå målet om sub 38. Defensiv tankegang synes kanskje du, men gjør det vondt så gjør det vondt… Mental trening har jeg ikke hatt tid til i en travel hverdag.
(Foto: Arild Brådalen)
Strekningen 6-8 km er det man på fagspråket kaller «invisible hill». Det går umerkbart oppover, men det blir merkbart tyngre. Og det er da det skjer. Jeg som til nå har vært omringet av «topptrente» mannfolk, blir plutselig passert av ei med et steg den jevne M40-løper bare kan drømme om. Hallo learn2run! Hun her er det bare å ansette!
Selv om jeg beundrer teknikken, så må jeg jo innrømme at jeg ikke er 100% komfortabel med det som er i ferd med å skje. Frykten for å sprekke gjør imidlertid at jeg må la denne forfotsprettende løpefeen gå, mens jeg prøver å holde farten oppe så godt jeg klarer og ikke tape henne av syne. Mellom 7 og 8 km graver jeg dypt, foretar en rask rådslaging med Y-kromosomet og vi blir enige om at i dag er ikke dagen for «tjei-deng». Så mens jeg skimter lyset av en nært forestående nær-døden-opplevelse i enden av veien, skrus turtallet på pulsklokka opp fra 179 til 180 og jeg starter jakten. Ved 8 km klarer jeg å hente inn forspranget og jeg legger meg foran. Gutta rundt oss begynner å få det og bare hun og jeg holder farta.
(Foto: Tommy Støa)
Med 1 km igjen løper hun respektløst nok forbi meg atter en gang og jeg har igjen et svare strev med å holde ryggen. Det er urettferdig liten slip-streaming-effekt bak en jenterygg, men akkurat tilstrekkelig til at jeg får mobilisert inn mot spurten. 100-metersmerkene motiverer og jeg vet at løpet avsluttes med 200 meter oppoverbakke. Det eneste som nå står i hodet på meg er at den spurten skal jeg f… meg vinne. Jeg løper det jeg er kar for inn mot mål og klarer å smyge meg inn to sekunder foran. Yes!! At jeg så må innta fosterstilling i grøfta og puste som ei lekk sekkepipe et par-tre minutter, er det helt klart verdt. Dessuten ny tusenårspers! 37.20.
(Foto: Arild Brådalen)
Nå er det bare det at i slike løp er det noe som heter nettotid. Tiden løper fra da man passerte startmatta og når den offisielle resultatlisten kommer, så viser det seg at jeg har fått bank med 8 sekunder av Frøken forfot…
Noen ganger må man bare innse at nederlaget er et faktum og være rak i ryggen, selv om man blir slått av en som kunne vært ens datter. Så jeg bare bøyer meg i støvet for deg, vår kommende løpedronning fra Gjerpen IF. Gratulerer med suveren seier i klasse kvinner 16-17 år og tusen takk for drahjelpen inn til ny årtusenpers!! Si fra når du holder løpekurs – jeg stiller!
Løperhilsen fra nr 17 i M40-44 😉
– – – –
Sportsmanden gratulerer både Joar Markhus for enorm innsats både med joggesko og penn, og Rebekka Sem fra Gjerpen Friidrett med suveren klasseseier i jenter 16-17 år. Hun står oppført som nummer 12 totalt på resultatlisten ut fra bruttotider, men nettotiden på 37.12 er også bedre enn nevnte Siri Størmer på plassen foran.
Ja, vi kommer nok i fremtiden til å høre langt mer fra Rebekka Sem enn fra Joar Markhus i løpssammenheng! 😉
Les også: Karoline og Sindre imponerte i Hytteplanmila
Les også: 50-års-fest og klasserekord i Hytteplanmila
sportsmanden.no
Tilbakeping: Sterk OI-innsats i Hytteplanmila | sportsmanden.no
Tilbakeping: Blodsmak på Hytteplanmila | Blodsmak
….så det var derfor det var så tøft mellom 6-8km da… 😉 Her er et utdrag av hva jeg skrev om den usynlige bakken: «Løypa svingte opp til høyre etter drikkestasjonen og der ble det tungt – det virket som det var lenger mellom kilometerne og etter 8 km forsvant alt jeg hadde lært om teknikk… » Gratulerer med pers:)