Hvordan Oppegård IL ble en av landets beste friidrettsklubber
– Mimrekveld for gamle friidrettshelter i Tårnhuset – del 1 –
Oppegård Idrettslag var på 1980-tallet en av landets aller beste friidrettsklubber. I 1990 var OI også grunnpilaren da eliteklubben Follo FIK ble dannet. Om man ser på prestasjonene i lagserien, der alle friidrettens øvelser ble målt i poeng, snakker vi faktisk om Norges femte beste klubb. Bredden og prestasjonene på friidrettsbanen var svært gode. Og det til tross for at datidens nivå var langt høyere enn hva det er i dag!
Mange spør seg hvordan det var mulig å dyrke frem rundt ti løpere med tider på rundt 1.10 på halvmaraton samtidig – og der enkelte faktisk løp mellom 1.02 og 1.07. Til sammenligning: I år ble Ørjan Grønnevig norgesmester på 1.06.56…
Hvem vet hemmeligheten bedre enn datidens utøvere, som nylig var samlet til ”mimrekveld” i Tårnhuset på Kolbotn.
Og svaret på den utrolige suksessen er nok sammensatt. En gjennomgangstone var likevel at fraværet av datamaskiner og mobiltelefoner må ha vært viktig. Man hadde et helt annet fokus! Dagens høye levestandard er også en faktor som spiller negativt inn nå, mente flere.
”Ungdommen generelt har det altfor bra i dag, de blir late og mister motivasjon til å drive systematisk trening”, mente en av de gamle mellomdistanseløperne.
Men kanskje viktigere: Det var en generell oppfatning av at kombinasjonen dyktige ledere, mange talenter og systematisk trening var ”trylleformelen” for å lykkes på så høyt nivå.
Her kan det være på sin plass å trekke frem noen sentrale personer bak suksessen. I Oppegård Idrettslag hadde man Torbjørn Gifstad, en ”avdanket skihopper” fra Heimdal som på 1980-tallet nærmet seg 60 år.
”Han var statistikkfører for Akershus Friidrettskrets, men først og fremst var han «faren» til alle utøverne. Han var påmelder, lagleder, dugnadsarbeider og tilskuer på absolutt alle stevner og for alle klubbens deltagere. En slik samlende person er et godt utgangspunkt for gode resultater», forteller John Einar Tørklep, selv en nøkkelperson i klubben i en årrekke, både sportslig og administrativt.
Men hvordan begynte eventyret? For på et eller annet tidspunkt må jo en eller flere personer ha startet prosessen med å bygge opp et slagkraftig lag.
”Heldigvis hadde vi Morten Torgersen i kommunen, den sterke Gular- og Minerva-løperen med en tid ned mot 3.40 på 1500 meter baneløp. Tilfeldighetene ville det slik at han huket tak i Even Tveter og Tron Gifstad (sønn til Torbjørn), på noen joggeturer en sommerdag. Flere sluttet seg til utover høsten, og Morten så talentene i flere av de håpefulle, unge løperne. Han systematiserte treningen, med blant annet seks beinharde 1000 meter intervaller langs Myrvollsletten”, forklarer Tørklep.
Arnstad kommenterer selv tegningen sin lettere humoristisk:
Jeg har valgt å forsøke å gjengi et historisk korrekt bilde av intervallene ved passering 300 meter, da jeg som sprinter dessverre kun har kjennskap til de siste 700 meterne fra omtale…
”Den gang var det lite biler på veien, så hele gjengen løp midt i veien mellom Greverud kirke og Myrvoll stasjon. Noen ganger løp vi også tur/retur, altså 2000 meter intervaller. Og i årene som fulgte var det årlige treningsleire i Syden med hele 50-60 i reisefølget! Så det er ingen tvil om at miljøet var sterkt», utdyper han.
Foran fra venstre: Thomas Kenworthy, Carl Aamodt, Anders Thorgersen, Morten Thorgersen (trener), Kai Møller. Bak fra venstre: Even Tveter, Tron Øystein Gifstad, Eiler Rüsing, John Ytternes, John Einar Tørklep, Arne Gunnar Arnesen og Rune Onstad.
Tørklep fremhever ikke sin egen rolle, men i følge Gifstad junior var det etter hvert nettopp tospannet Gifstad senior og Johnny Tørklep som var drivkraften i klubben, i den mest suksessfulle perioden. Torbjørn hadde idéene som han gjerne lanserte for Johnny. Flere ganger i uken tok Gifstad senior trimturen bort til Tørklep med sekken full av dokumenter.
”En ekstra motivasjon for turen var at det alltid var kaffe og kaker hos Johnny”, forteller Tron Gifstad med et smil, og utdyper:
”Sammen satt de idéene ut i livet. De arrangerte ”Kom i Form-løpet”, delte ut løpesedler og hang opp plakater, gjennomførte dugnader, skrev kontrakt med løpere, ordnet arbeidsavtaler, bil og sponsorkontrakter for de beste utøverne, distribuerte klubbavis, forhandlet med arrangøren av Bislett Games og Johs Hermens for deltakelse ute i Europa, forhandlet treningstider i kommunen, arrangerte treningssamlinger, rekrutterte nye løpere og trenere, stiftet Follo FIK og foreslo idrettsanlegg på Østre Greverud.” Ideene og planene var mange.
En annen nøkkelperson for suksessen var den tidligere treneren Rolf Hanssen, som overtok trenerrollen etter Morten Torgersen og ble en ny mentor for laget sent på 1980 tallet.
Hanssen er fra Andøya og er kjent for sitt gode humør og skarpe tunge. Han hadde vært trener for Bygdøy-gutten, Ready og Oslo-studentene og hadde hatt fire mann i stallen sin som løp under 1.48 på 800 meter. Likevel skrøt Hanssen, som i dag er 80 år gammel, hemningsløst av friidrettsgruppen i Oppegård, som i 1990 ble en rendyrket eliteklubb under navnet Follo FIK.
I sin tale i Tårnhuset trakk Hanssen frem Bjørn Nordheggen som spydspissen i klubben. Nordheggen var talentet som i følge Hanssen aldri fikk ut sitt fulle potensial, til tross for 7.47 på 3000 meter. Kun fem mann har løpt fortere gjennom alle tider i Norge! 13.35 på 5000 meter på bane, litt over 28 minutter på 10 000 meter og 1.02 på halvmaraton er også noe! Så ikke alle rundt bordet samtykket i at Nordheggen ikke hadde fått vist hva han var god for.
Samtlige var imidlertid enige i at Bjørn Nordheggen hadde et særdeles stort talent. Tron Gifstad kunne likevel ikke helt dy seg, og la til at han slo Nordheggen i uttaksløp for Holmenkollstafetten på Lille Besserud-etappen. Man tålte litt skryt på en kveld som dette. Og at Tron var en meget god bakkeløper, som siden fikk ”klippekort” på nettopp den etappen, hersket det liten tvil om.
Samtalen gikk livlig rundt bordene i Tårnhuset denne kvelden. Tider og prestasjoner ble diskutert, men også enkelte verdensproblemer ble løst. Det var ikke bare ”friidrettsprat” blant disse guttene og jentene fra Oppegård. Nei, her var det folk i alle stillinger, og alle hadde sine meningers mot. Likevel, kvelden var for det meste viet temaet ”friidrett”. Og Rolf Hanssen på 80 år var klar på at det skulle bli reprise på denne kvelden til sommeren, men da med 20 minutters mensendieck-gymnastikk i forkant! Så var det tid for å gå hjemover, hver til sitt, med sine knær-, legg- eller hofteproblemer. Idretten har satt sine spor – på godt og vondt.
– – –
Les også del 2 med blant annet en morsom historie fra glansdagene:
Stafett med buksen på knærne!….
Tilbakeping: Stafett med buksen på knærne! | sportsmanden.no