Reisebrev fra New York og NY Maraton
New York. Bare navnet får mange til å drømme seg bort, om de er turister eller løpere. New York Marathon regnes av mange som det ultimate maratonløpet. Og 17.mars arrangeres lillebrorer New York Halvmaraton. Visstnok det eneste løpet som går eksklusivt på Manhatten. Også det er fulltegnet, med rundt 15.000 løpere. Men det er mulig for nordmenn som vil delta å kjøpe pakketur via turoperatører eller melde seg på via veldedige plasser.
En som elsker New York er Sportsmandens aktive reporter Trond Inge Carlsen. Litt forsinket har han skrevet dette reisebrevet med rapport fra høstens fest i New York Maraton:
Av Trond Inge Carlsen
Reisen
For 4.gang skulle jeg delta i verdens mest kjente maratonløp. For unngå rutinepreget og ikke gå lei, men tvert i mot glede meg på ny hver gang, drar jeg bare 2.hvert år. Denne gang fløy jeg via Island, hvor jeg aldri har vært før. Men å fly med Icelandair er nesten som å ha vært på Island, selv om jeg aldri var utenfor selve flyplassen i Keflavik. Med islandsk besetning og alt ombord på islandsk og engelsk, spise islandsk hafregrautur, se fem forskjellige filmer om naturen og livet på hele Island og å fly inn mot Reykjavik i solskinn og faktisk se naturen, isen, varmekildene, elvene og havet, var nesten som å ha vært på Island. Og jeg rakk å kjøpe med meg proteinbarer med de beskrivende navn Kraftur og sjokolade som hette Draumur. Seteavstanden på Icelandair er helt fantastisk, og i tillegg satt jeg ved nødutgangen, så jeg kunne strekke beina rett fram.
Reisen videre fra Island tok seks timer og var preget av mye vind og turbulens, så magen fikk ikke ro på en stund. Det var nesten som jeg allerede hadde løpt en maraton da jeg landet. Håper det blir roligere på selve løpsdagen. Der er det forresten meldt motvind hele veien. Fra JFK flyplass er det greit å komme seg videre med Airtrain til fem dollar og skifte til tog helt fram til Penn station for syv dollar.
Manhattan inntas
Etter en lang dag, klokken var faktisk 2 på natten i Norge, føler en seg lys våken når en er på Manhattan. Det er et yrende folkeliv, matsalg i alle varianter og størrelser, og masse lys fra biler, bygninger og reklame. Jeg kjøper meg den feiteste kanelbollen jeg har sett med glasur og sjokoladetrekk, nystekt og varm, kjøper en hot-dog på fortauet. I tillegg er det Halloween feiring, og mange går i kostymer. En jentegjeng passerer særdeles lettkledd, bikini i november går visst an i New York, mens en annen har kledd seg som Labbetuss i oransje fra topp til tå. Det er en opplevelse bare å traske de ni streetene opp til hotellet på Times Square.
Dagen før
Etter en natt med lite søvn pga at hotellet ikke hadde funnet det nødvendig å starte fyresesongen og med kun et laken til dyne, var jeg tidlig oppe for å sjekke om Ingulf (Nordahl) var kommet. Han reiste fra Kristiansand via Amsterdam. Han kom litt forsinket ut på natten, men var klar for frokost og å hente startnummer. Vi ruslet ned mot Hudsen River og fant et greit frokoststed. Vi stod over pannekakene, men langet innpå med egg, bacon og ferskpresset appelsinjuice. Vi tok oss god tid sydover langs sjøen og inspiserte Interprid, den gamle hangarskipstoltheten som nå er omgjort til museum, gikk forbi sigthseeingbåtene, diverse pierer og massevis av joggere og syklister. Det er nemlig veldig flott tilrettelagt for jogging og sykling langs Hudsen River. Det er faktisk mulig å bedrive slikt hele veien rundt sydspissen av Manhattan, opp til Brooklyn Bridge og over til Brooklyn.
Expoen
Til slutt befant vi oss på Javitz senteret hvor startnumrene lå og ventet på oss. Der var det allerede kø utenfor før de åpnet kl 09:00, men det var ingenting mot den køen vi så senere på dagen. Da dørene åpnet måtte alle med poser, sekker og bager kontrolleres og forsegles. Men inn kom vi og startnummer, trøye og goodiesbag fikk vi, i tillegg til lilla sløyfe til minne om Boston-ofrene, som vi kan bære under selve løpet. Jeg gikk med sløyfen resten av dagen, men rett før starten glemte jeg å feste den på trøyen.
Etter at vi hadde fått det vi behøvde for å løpe gjennom alle bydelene i New York på avstengte bilveier tidlig en søndag morgen i november, måtte vi gjennom et hav av folk som mente vi trengte enda mer. Expoen hadde økt i takt med sikkerhetsoppbudet, så det tok sin tid å komme seg gjennom. Men heldigvis var det mange smaksprøver av energisjokolader, yoghurt-is, frossen fruktmasse, energidrikker i alle farger og smaker, så vi gikk ikke tom for krefter. Ingulf fikk seg et par Energy Boost på Adidas-standen til 900 kroner. Senere fant jeg ut at de var på tilbud på Paragon til 780 kroner. Men jeg overbeviste Ingulf om at årets modell aldri selges på tilbud før neste år. Så feil kan man ta.
Blant alle som skulle selge sitt eget maratonløp, ble jeg lokket til å bli med i loddtrekning om gratis startnummer i Düsseldorf, som visstnok er flatt og veldig nydelig. Har aldri vært der, så det kunne være noe. Noen uker etter at jeg kom hjem til Norge igjen, viste det seg at jeg hadde vunnet startnummeret. Og så ble jeg sjarmert av damen som skulle lokke folk til Toronto, og de kunne om ikke annet vise til den desidert største medaljen, ihvertfall dobbelt så stor som den i New York. Tilfeldigvis var Toronto på alle nyhetskanaler dagen etter NYCM, fordi politiet hadde filmet borgermesteren i Toronto for å røyke hasj, noen han også innrømmet på TV. Men han var neppe aktuell for maraton uansett, det gikk iallefall 3 av meg på ham. Men han kunne jo ha spasert. I New York Maraton bruker de siste over 9 timer.
Løypebesiktigelse
Klokken 11 skulle vi møte Morten, Geir og Øystein fra Kristiansand ved Expoen for en guidet busstur gjennom selve maraton traseen. Men opplegget virket veldig uprofesjonelt før vi endelig entret bussen, for ingen på Expoen visste noenting, kun «a german called Lee» visste noenting. Men endelig ombord og avsted 12:30 var det bare gull verdt. Vi skulle kjøre til start, og guiden øste ut av alt hun kunne og det var ikke lite. For å komme til start måtte vi jo kjøre nedover langs Hudson River et stykke før tunnelen brakte oss over i Brooklyn, hvor vi også måtte kjøre et godt stykke før vi kom fram til start. Dermed fikk vi med oss en masse guiding i tillegg til selve løypa.
Da vi kjørte gjennom absolutt hele løypa kunne hun fortelle om alle nabolagene vi kjørte gjennom. Hvem som bodde der, hvor de kom fra , hva slags språk de snakket, hvordan den etniske utviklingen hadde vært gjennom tidene. Hun fortalte om alle spesielle bygninger, broer, parker, bolig prosjekter, broer, osv. Dette gjorde det jo mye mer interessant å løpe gjennom løypa dagen etterpå, for det er faktisk mange åpne områder med god utsikt og også mange stille områder uten tilropende tilskuere. Underveis stoppet vi midt i løypa på Brooklyn et sted, og fylte raskt opp de spistedene vi så, og oss fem mannfolk hev innpå et par store pizzastykker hver.
Lynshopping
Etter fire timer på busstur skulle Ingulf innom Macy før vi tok middag og kvelden. Men på vei til Macy bare fire kvartaler fra Expoen, kom styrtregnet som aldri var varslet. Men til Macy kom vi mer eller mindre blaute, men det vare bare jeg som ikke skulle shoppe som kom ut med ny bukse og genser. Det var sesongsalg, lørdagstilbud og fast 10 % avslag til alle utlendinger. Og plutselig var en BOSS bukse min for kun 600 kroner.
Race Day
Etter pastamiddag på Times Square gikk vi tidlig til sengs. Klokken 04:45 møtte vi som avtalt Kirsten Sødal fra Kristiansand, og sammen dro vi tre med linje 1 på Subway til South Ferry hvor fergen fraktet oss over til Staten Island. Medbrakt frokost ble fortært ombord. Stemningen var flott og praten gikk lett. På Staten Island stod bussene klare til å kjøre oss de siste kilometerne til startområdet. Da vi gikk av bussene ble vi kroppsvisitert og metallscannet av politiet. Deretter måtte vi spasere et stykke. Jeg prøvde å slå lens i skogen noen få meter fra veien men ble raskt hentet ut av 3 politimenn, heldigvis før jeg fikk startet med det jeg skulle. Rett etterpå traff jeg Janicke Ekelberg som jeg spiste middag med i Berlin, sammen med mange flere. Hun var sammen med flere fra Springtime. Inn i selve startområdet var det nok en kontroll. Inne på området fant vi en plass utenfor det store teltet, ettersom det var fullt inni teltet. Vi ble kjent med to jenter fra Nord Norge og nå var vi fem som på beste vis klarte å slå ihjel ventetiden. Det blåste en god del, så selv om det var noen få varmegrader var det mye kaldere enn de andre gangene jeg har vært der. Så det ble en del frysing, og å fryse i tre timer før start tapper energi.
I god tid før start må man levere fra seg medbrakt tøypose for de som trenger noe å ta på seg etter målgang. Jeg går til orange sone mens Ingulf går til blue sone. I NYCM starter man på tre forskjellige steder og møtes etter 14 kilometer. Jeg har som de fleste andre på meg tøy som skal kastes rett før start. Etter å ha levert tøyposen tar jeg plass inne i båsen, hvor det knapt er ståplass. Der skal vi stå i ca 1/2 time før vi sluser videre til selve startstreken. Heldigvis finner jeg en sitteplass inntil gjerdet og blir kjent med Tiago fra Portugal. Han har samme klokke som meg, Garmin Forerunner 305, bortsett fra at han har sin på armen mens min ligger hjemme i Oslo, oppdager jeg plutselig. Men jeg lar meg ikke stresse, det er tydelig klokke hver 5.km, og det er egentlig tilstrekkelig for å justere farten. Dessuten løper jeg uansett alt jeg orker siste mila og det er aldri noen fare for at jeg har krefter til overs når jeg kommer i mål. Jeg har løpt maraton 24 ganger før de siste 10 sesongene, så jeg har en viss fartsfølelse etterhvert.
Tiago tilbyr seg også å være sekundant mot at jeg blir hans fartsholder. Vi har nemlig begge samme mål: Sub3! Det føles som en ekstra byrde å ta ansvar som fartsholder, men samtidig er det jo hyggelig å løpe to sammen, selv om det ikke blir så mye prat underveis når begge må snakke fremmedspråk. Hodet mitt får også mer enn nok med å passe farten, lytte til Tiago sine sekunderinger og drive hoderegning hver femte kilometer.
The Race
Når starten går er det en lettelse å komme igang. Etter å ha stått tidlig opp, frøset i flere timer og ventet utålmodig på å løpe, samtidig som en har masse overskudd etter siste ukes nedtrapping på treningen, er det vanskelig å holde igjen i starten og være fornuftig. Samtidig er det motbakke første 1,5 km, så det er lett å bruke ekstra krefter over Verazzaro broen uten egentlig å merke det, før mye senere i løpet. Uten å ta noe i passerer jeg mange over broen. Jeg prøver å løpe med jevn fart, og da må jeg løpe litt slalom de første kilometerne. Før jeg når toppen av broen oppdager jeg fartsholderen til 3.05 er foran meg, og det går jo ikke. Jeg skjønner jo at han må ligge bak meg hvis jeg skal ha sjanse på sub3. Fartsholderen til sub3 ser jeg derimot ikke i det hele tatt.
Etter å ha lagt broen bak oss får jeg beskjed av Tiago at vi ligger foran skjema. Ikke bra, tenker jeg, og begynner å roe ned farten, men frykter at dette vil straffe seg på slutten. Selv om jeg har løpt her tre ganger før, klarer jeg ikke å åpne rolig nok. Vi blir løpende sammen i kosetempo gjennom hele Brooklyn og Queens. Det blir ikke så mye prating og det er jo ganske støyende langs løypa. Vi løper parallelt med den blå gjengen, som jeg har løpt blant hver gang før. Jeg merker faktisk en forskjell da alle musikkbandene står på høyre side av veien, mens vi oransje løper på venstre side og får ikke nærkontakt med musikken i samme grad. Dessuten er det ikke så mye heiing på nordmenn som jeg har opplevd før. Kanskje de står på den blå siden? Eller har det skjedd en endring i bosetningen, slik som guiden fortalte om på bussen? Hun kunne sin demografi, om hvilket opphav de ulike beboerne hadde i de ulike strøkene vi passerte og hvordan det hadde forandret seg over relativt kort tid.
Vi holdt farten relativt jevnt og kontrollert, Tiago og jeg. Av og til løp Tiago fra meg, men la seg pent bak meg da han oppdaget det. Som sagt så blåste det en del og vi merket godt at det var motvind. Det begynte også å regne litt, og sammen med vinden ble jeg ganske kald på hendene. Halvveis passerte vi på ca 1.29.30 og vi var enige om at det var en perfekt åpning. Men da starter også broene og bakkene, så jeg hadde regnet ut at vi sannsynligvis bruker mer tid på 2.halvdel enn 1.halvdel. Men håpet var jo at jeg hadde mer krefter igjen siste mila enn vanlig. Man må jo leve på en livsløgn iblant for å motivere seg.
Queensborough broen var enda brattere og lenger enn jeg kunne huske. Jeg prøvde å løpe opp broen uten å presse, og ble passert av mange løpere. Og plutselig kommer 3-timers mannen. Han har ingen ballong, men et skilt han løper med i hånden. Jeg bare lar han og alle de andre løpe, også Tiago. På vei ned broen og ut på 1.Avenue tar jeg alle sammen igjen, og jeg føler meg veldig pigg av stemningen oppover 1.Avenue.
Tiago og jeg blir liggende i sub3 feltet og har god kontroll. Jeg legger merke til at fartsholderen løper relativt fort i motbakkene og sakte i utforbakkene. Vi begynner nå å nærme oss 3 mil, og alt ser lyst ut. Etter 30 km er passert og vi skal over broen til Bronx, er framsiden av lårene veldig vonde. Dette har jeg opplevd før på maraton, og jeg vet at dette ikke gir seg, men blir bare verre. Jeg klarer ikke å holde tempoet til fartsholderen opp bakken på broen, og må bare la 3-timers feltet gå. Veldig bittert, men jeg orker ikke å pine meg gjennom Harlem og Central Park med verkene lår en gang til.
Gjennom Bronx tar jeg ikke noe særlig innpå heller og passerer siste broen over til Harlem som en litt slagen mann. Jeg er sliten, lårene verker og magen er urolig. Men beina går og plutselig har jeg passert 35 km og føler meg ikke så verst. Det er utrolig hva som skjer med kroppen når en bare senker farten ørlite grann. Jeg begynner å passere folk igjen, men så kommer denne hersens motbakken igjen, den siste før vi svinger inn i Central Park. Men bakken tar jo aldri slutt, og magen min tåler absolutt ikke flere motbakker. Jeg går inn i en slags negativ boble, og håper jeg er usynlig for publikum. Så blir jeg passert av en ukjent nordmann som jeg henger meg på. Beina er lette i motbakken, men jeg må bare la han løpe for jeg har ikke lyst til å spy før jeg er i mål!
Endelig inne i Central Park, men jeg klarer ikke å omstille meg til raskere løping. Det blir bare å holde beina igang, komme seg til mål og prøve å redusere tidstapet mest mulig. Samtidig vet jeg at jeg aldri har lagt så godt an tidsmessig i Central Park, og de gangene jeg har løpt her før har allmenntilstanden vært mye verre. Så jeg er både skuffet og glad på en gang, og vinker febrilsk til publikum hver gang de heier på meg og Norway. Inn mot målseilet er det en siste motbakke, som gjør at jeg ikke gidder tenke på en fartsøkning en gang. Jeg jogger bare rolig inn i mål og sjekker klokken. 3.07 og løypepers med ca 7 minutter.
Jeg velger å føle glede og tenker samtidig at de aller, aller fleste, ca 50.000, fortsatt er ute i løypa. Og når jeg tenker på hvor stort det er for mange bare å fullføre New York City Marathon, er det klart at tårene presser på. Men det er ikke tid til å være sentimental, for nå starter den verste delen. Etter avfotografering med medaljen følger nemlig den lange marsjen til bagasjen. Og hele veien gjennom Central Park er det masse vakter som smiler og gratulerer. Jeg må jo bare smile tilbake og si tusen takk, selv om jeg aller mest bare vil legge meg ned. Heldigvis har jeg løpt så sakte på slutten at jeg unngår å spy i målområdet. Men posen med masse mat og drikke orker jeg ikke tanken på å åpne. I stedet bare går og går jeg, til jeg etter langt og lenge omsider kommer til bagasjen min. Heldigvis har solen begynt å titte fram, og jeg får på meg ovetrekksdressen og setter meg ned i solen som en katt og tar til meg litt føde.
Tiago så jeg ikke mere til, han må ha sluppet omtrent samtidig som meg, og kom inn på 3.11. Etter en iskald dusj på hotellet (aldri mer Hotel Carter) rusler Ingolf og jeg bort til Smith & Wolensky for en bedre biff sammen med Christian Odgaard og kompiser. Og når en bærer deltakermedaljen til NYCM vanker det alltid en overraskelse. Før middagen blir det ekte champagne «on the house»!
The days after
Dagen derpå dro Ingulf tidlig avsted til dagsbesøk til Washington. Det tar 4 timer med buss eller tog en vei. Jeg benyttet dagen til rolig spasering i solskinnet sørover på Manhattan. Stoppet ved Public Library for en amerikansk hårklipp til 30 dollar. Fortsatte med subway til sydenden på Manhattan for «a walk in the park», nærmere bestemt Battery Park. Det er her en best kan slikke sol på denne tiden av året på formiddagen på Manhattan. Ettersom jeg allerede har vært på de «viktigste» museer og severdigheter i New York, hadde jeg god tid til ingenting. Ruslet rundt i gatene, lunchet og shoppet joggesko. En tur på Paragon på Broadway og 18th Street er jo obligatorisk. Og rett ved ligger jo New Yorks svar på Youngstorget og bondens marked, Farmers Market, hver mandag på Union Square. Et fantastisk utvalg, blant annet 24 eplesorter, og smaksprøver på alle. Et kafebesøk med Nina Ytterstad blir det også, en kafé som har spesialisert seg på sjokolade i alle varianter i tillegg til vanlig mat.
Det ble også tid til en spasertur i høyden. Noen meter over bakken ligger fundamentet fra den gang toget gikk i lufta på Manhattan. Turen starter på nedre del av Manhattan vest, og ender opp i MeatPack District, hvor det er en haug med interessante spisesteder. Deretter spaserer jeg 14th Street til jeg ankommer Union Square på Sydsiden. Der går jeg inn i en Footlocker butikk og finner faktisk bedre utvalg i Adizero enn på Paragon. Jeg shopper et par Adios og et par Aegis til hhv konkurranse og trening. Og i nabobutikken blir det to par UGGS til de der hjemme. Sko er generelt halv pris i New York i forhold til hjemme. Siste lunch på Manhattan blir på en berømt pub hvor ølet er bedre enn maten.
Jeg flyr hjem fra Newark hvor de denne dagen serverer blodpudding, noe jeg ikke har smakt på årtier, men godt er det! På Icelandair får jeg sete ved nødutgangen slik at jeg kan strekke på beina, og de foran ikke kan vippe sete bakover. Dessverre er det to nødutganger, så jeg kan heller ikke legge ryggen bakover. Dermed er jeg sjanseløs til å få sove på vei til Island.
Men jeg kom da hjem til slutt.
– – –
Les også Christian Odgaards «utavdegsjæl-opplevelse» fra New York Maraton!
Og her kan du lese hans rangering av 10 internasjonale maraton med trøkk, med NYCM helt på topp.
Vil du heller prøve deg i et mindre og ikke så kjent maratonløp i utlandet, bør du lese Nils Hjelle sin rapport med 12 maraton-godbiter fra det nære utland.
sportsmanden.no
