Løpsrapport fra eksotiske Kilimanjaro Marathon
Team Sportsmandens Silje Eklund har vært i Tanzania og løpt Kilimanjaro Marathon. Silje er norgesmester på distansen fra 2021, men i Tanzania var det opplevelsen og det eksotiske som var drivkraften, mer enn plasseringer og gode tider.
Her er Silje Eklund sin egen rapport fra et annerledes maratonløp
«Det har gått et par uker siden jeg løp Kilimanjaro marathon i Tanzania, og flere har lurt på åssen det var. Her kommer en reportasje.
Løpet er selvfølgelig ikke opp fjellet Kilimanjaro, selv om det heter Kilimanjaro marathon. Å løpe opp er jo ikke gjennomførbart. Men løypa ligger på 900 -1200 meter over havet, og er nokså kupert med blanding av asfalt, steinete og jordete veier, med 5-600 høydemeter. For å forklare de humpete veiene i Afrika, så sier blant annet sjåførene til oss «now its time for free massage» – og det er faktisk det eneste som er gratis!
Å løpe Kilimanjaro maraton er for å oppleve noe helt annet enn jaget etter en god tid.
Det jeg har lært de siste to uker er å ta det «pole pole», som betyr å ta det rolig.
På forhånd hadde jeg forberedt meg litt med å prøve lese regler for løpet. Blant annet opplyses det at å sykle eller kjøre moped med startnummer på, vil medføre disk! Er ikke det opplagt da???
Så var jeg plutselig i Moshi, der starten av maratonet skulle være. To dager før hentet jeg og familien startnummeret. De skulle løpe 5 km «fun run» og jeg 42,2 km. Vi kom rett på «stand», altså salg av ulike varer. Men ikke slik vi er vant til. Det var boder i veikantene med salg av fake varer og godt brukte løpesko.
Da vi omsider kom inn i området for henting av startnummer ble vi omringet av fotografer som ivrig tok bilder av oss og ropte «karibu» som betyr velkommen. Roger syntes jo dette var stas og poserte og lo. Vi følte oss som kjendiser.
Men jeg har jo vært i Afrika før og jeg burde ha husket det…. Å være hyggelig betyr også at de ønsker å selge noe… og JA, de skulle selvfølgelig selge oss bildene de tok av oss!
Alt lå nå til rette for at jeg endelig kunne stille til start. Transport var bestilt til kl 04.30, noe som førte til lite søvn. Med musikk til langt utpå natta og støy fra «gata» ble det INGEN søvn. I tillegg ble jeg angrepet av to aggressive apekatter dagen før løpet. De lagde sår på leggen, og jeg ble redd. Jeg så for meg det verste scenario med både rabies, virus og infeksjon med amputasjon… Heldigvis, med litt hjelp og kontakt med lege, så kunne jeg roe meg ned.
Som de sier; «HAKUNA MATATA»!!
Bekmørkt stod vi endelig klare i startområdet, vel tidlig kl 05, i den velkjente afrikanske lukta av bålrøyk, som betydde at matlaging allerede var i gang.
Jeg var imidlertid opptatt av litt andre ting. «Where is the toilet»?.. var mitt viktigste spørsmål før løpet.
Døtrene mine ble med meg og godt var det… lysene fra mobilene deres gjorde at jeg kunne sikte meg inn på hullet i gulvet. Forberedt som jeg var, hadde jeg både tørkepapir, våtservietter og antibac i løpesekken!
.
Så var vi endelig i gang med løpet
Løpet skulle egentlig starte kl 06.30. Så fikk vi først vite at det var flyttet til kl 06, for deretter at det skulle startes kl 06.30 allikevel… Så vi holdt oss i startområdet for å være sikre. Det vil så at det ble ingen oppvarming denne gangen. Allerede fra morgenen av var temperaturen 24 grader og når sola kom, steg temperaturen raskt. Utpå dagen ble temperaturen opp mot 37 grader, men heldigvis unngikk jeg den varmeste tiden på dagen.
Ved første km var jeg allerede veldig tungpusten og tenkte at dette var da veeeeldig tungt. Da var det bare å ta det «pole pole » og høre på ordene fra Roger om at jeg MÅTTE ta det pent, for jeg skulle jo fungere i resten av ferien også!
Veiene vi løp på var overraskende krevende, veldig steinete og ujevne. Da jeg skjønte at vi skulle løpe de samme veiene tilbake, sa jeg til en annen løper at «this road is killing my feet» – og så ser jeg på skoene hans, og han løper i utslitte mokkasiner!
Dette var maratonet som viste meg alt jeg forbinder med Afrika.
Det var barn som dukket opp fra alle kanter og kom løpende til veikanten, vinket, og sjenert ropte «jambo» som betyr hallo.
Det var kirker og skoler langs veiene med folk som sang og ba.
Mopeder kom kjørende forbi med den tyngste og bredeste lasten, der løpere har vikeplikten.
Kaklende høner som løper fritt.
Geiter og kuer som ble gjetet av smågutter med lange pinner i hånda.
Og jeg trodde nesten ikke det jeg så: syklister og mopeder kom kjørende forbi meg, med startnummer på brystet!!
Innspurten jeg hadde planlagt inn på «stadion» ble litt kaotisk med løpere fra halvmaraton som ikke var der for å løpe. Humpete asfalt som førte til at annenhver løper falt og måtte få legehjelp. Det var kø utenfor ambulansen av folk som trengte hjelp med hydrering.
Da tenkte jeg at jeg var utrolig heldig som kom meg i mål! Og at jeg hadde familien stående i målområdet som omfavnet meg med gratulasjoner og klemmer!
«ASANTE SANA» – tusen takk!!»
—
Selv om Silje Eklund altså var i Tanzania på familieferie og stilte opp i Kilimanjaro Marathon for opplevelsen og det eksotiske, og ikke for å prestere – og forholdene var som beskrevet i rapporten svært krevende, så løp totningen på gode 3:11.02, til klasseseier i K40 og åttendeplass totalt i kvinneklassen.
– Det ble jo ikke noe fantastisk tid, men det var ikke målet heller, selv om jeg ble sliten nok! Det var mitt tredje maraton på seks måneder, så jeg løp heller ikke med fullt fokus, legger hun til.
Takk for rapporten, og vel blåst, på flere måter!
Vil DU også bli med i Team Sportsmanden, så kan du lese mer og melde deg inn her.
Resultater Kilimanjaro Marathon 2025
—
Foto: Silje Eklund og Roger Eklund
Sportsmanden.no
